Styringsfella

Jeg elsker hveteboller med sjokoladebitter i, og de smaker ekstra godt sammen med en kaffekopp på toget en litt disig høstmorgen. I dag behøvde jeg heller ikke kjøpe en, for det sto noen herremenn på perrongen og delte ut til alle som ville ha! Det var hyggelig, tenkte jeg, takket ja og stakk posen under armen. Er det baker Hansen som satte en altfor stor deig i natt og må kvitte seg med noen? Neida, på den hvite posen sto partiet Høyres lett gjenkjennelige logo trykket. Kampen om velgernes gunst er i gang, ett år før det forestående kommune- og fylkestingsvalget.



Det er ingen spøk å være politiker, i alle fall ikke når man sitter i posisjon med flertall i ryggen og skal styre skuta. Den sittende regjering har virkelig fått erfare det de siste månedene. AP, SP og SV kavet seg til flertall ved valget i fjor, men det spørs om ikke de fra tid til annen skulle ønske de borgerlige partiene hadde trukket det lengste strået nå som vanskelige saker som monstermaster og innmelding av gaver de mottar i kraft av sine verv dominerer det innenrikspolitiske nyhetsbildet. Den ene drittpakken avløser den andre og mediene fråtser i uttalelser blant illsinte Hardanger-ordførere, saker om afghanske tepper, armbånd, kaffeservise i sølv og påfølgende negative meningsmålinger for regjeringspartiene. Jens Stoltenberg sies å ha møter bak ”lukkede dører” med Liv Signe og Kristin annenhver dag for å slukke brann etter brann. Regjeringen bruker mer tid på å løse ubehagelige, men allikevel relativt ubetydelige saker fremfor å konsentrere seg om å styre landet og ta tak i de virkelig store politiske utfordringene Norge står ovenfor. Men de er tvunget til det så lenge det lurer et mistillitsforslag fra opposisjonen rundt hver sving. Ikke gunstig for landet, men på kort sikt gunstig for velgeroppslutningen til partiene på høyre fløy.


Mens Siv Jensen fremdeles ikke har fått gleden av å styre landet har hennes partifeller i min hjemkommune Fredrikstad, nettopp fått den tvilsomme gleden de siste tre årene. Etter mange og lange år i opposisjon, med dertil lovnader og valgflesk med sprø svor om ”at alt blir bedre dersom de får komme til makten”, sitter nå FrP med ordførervervet i Fredrikstad. Det har ikke gått spesielt bra, for å si det forsiktig. En skakkjørt kommuneøkonomi, store styringsproblemer, uheldige kompromisser med de andre styrende partiene og fravær av innfridde valgløfter er fasit etter tre år. I går ble det presentert en lokal politisk meningsmåling som viste at oppslutningen til FrP har sunket over 13 % ved valget til labre 17,4 % nå. AP, på den annen side, som mistet makten og som nå har sittet i opposisjon og fritt kunne kritisere det sittende flertall har økt sin oppslutning og er tilbake til gamle høyder med over 40 % av velgerne i ryggen.


Uten å måtte konferere med valgforsker Frank Aarebrot eller andre forståsegpåere slår jeg herved fast at det er ikke uventet og ganske typisk i den politiske hverdagen. Hvem som helst, som ikke faktisk reelt styrer med flertall, kan faktisk si hva som helst uten at det får konsekvenser. Men når man først sitter med ordførerklubba i hånden – ja da må man til pers for alt man har lovet fra tiden i opposisjon. Innfrir man ikke snur velgerne ryggen til og ”alt var bedre før”, helt plutselig. Men ingen glemmer fortere enn norske velgere, og jeg kan nesten med sikkerhet si at om ett år vinner venstresiden med AP i spissen lokalvalget og får tilbake det ikke særlig pene ordførerkjedet og makten det gir.


Vårt broderfolk i øst, Sverige, skal gå til urnene i løpet av kort tid. Etter fire år med borgerlig flertall er det derfor svært interessant å merke seg at statsminister Fredrik Reinfeldt fremdeles har flertallet av velgerne med seg på meningsmålingene. Om de vinner blir det første gang i historien en borgerlig styrt regjering forsvarer sin posisjon. Det kan umulig være fordi det går så bra i Sverige om dagen, men svenske eksperter peker blant annet på Moderaternas evne til å styre debatten og velge sine politiske fiender. I valgkampen har Reinfeldt utpekt det partiet Svenska Folkpartiet, som ligger til høyre for seg i det politiske landskapet, som sin hovedmotstander. I Norge ville det vært det samme som om Erna skulle utpekt Siv og co som sin hovedmotstander. Det kunne vært interessant nok i seg selv, men det gjenstår å se om Reinfeldt og co trekker det lengste strået til slutt og får fornyet tillit i skadeskutte Sverige.


Egentlig bryr jeg meg ikke…


Jeg gleder meg til en ny kaffekopp når jeg kommer på kontoret – og restene av en høyrebolle med bismak…