Den typiske håndverkeren

Stereotypisering av mennesker kan være en morsom øvelse. Om man ber en gruppe mennesker eksempelvis beskrive en typisk trailersjåfør, forsker eller fisker vil det være en del særtegn, egenskaper og stikkord som går igjen hyppigere enn andre. Trailersjåføren vil kanskje bli benevnt som en mann med tresko, bart, stor mage med et lidenskapelig forhold til bil, mens ord som distrè, høyt hår, briller på nesa og ikke 100 % sosialt oppegående vil trolig hefte ved forskeren.


Sånn er det med håndverkeren også, og kanskje i særdeleshet snekkeren. Ikke kjent for å være verdens mest pålitelige yrkesgruppe, tenderer til å unnlate å dukke opp til avtalt tid, ekstremt rotete, men som oftest joviale og trivelige.

I sommer har vi pusset opp i heimen og har hatt behov for litt hjelp til å snekre et kjøkken, sette opp fliser m.m. Gjennom kjøkkenleverandøren fikk vi anbefalt en snekker som var både flink, rask og pålitelig. Jøss, tenkte vi! Så flott – da tar vi kontakt med ham. Og det viste seg at snekkeren var både jovial og trivelig, og allerede her burde vi ant at det var fare på ferde. Snekkeren, la oss kalle ham Frank, en godslig danske (dansker er jo gjerne det) på rundt de 50 med butte fingre, 3-dagers skjeggstubb og med lett gjenkjennelig peppermynteodørpust.

Det begynte jo så bra, en overkommelig fastpris ble avtalt, og Frank møtte faktisk opp dag 1. Og det var ikke hvilken som helst dag, 18.mai troppet han opp med snekkerbeltet rundt livet og vannkjemmet hår, tilsynelatende uanfektet av en eventuell feiring dagen i forveien.

Jobben var ganske straight forward for en snekker og når fredagen kom hadde han satt opp mesteparten av skapene på en god måte. Ikke noen racer akkurat, men så langt så bra. Men det var også da problemene begynte.

Han hadde glemt å ta bestille benkeplate tidsnok, så den leveransen ble et par uker forsinket. Det var det første slaget i trynet, for vi hadde vitterlig håpet å få ferdig kjøkkenet allerede påfølgende uke, før vi reiste på 4 ukers ferie. Men Frank visste råd – han skulle montere resten av kjøkkenet og flisene før vi kom hjem.

Mens vi nøt late feriedager i Italia hadde vi alliert oss med mine svigerforeldre som skulle følge ham opp, legge ut nøkkel etc. Men det viste seg å være vanskelig å få tak i Frank nå som sommerværet hadde kommet. Legger vi til at det manglet noen deler på kjøkkenet ved første leveranse, som Frank ikke hadde vært og hentet på tross av lovnader, ja da var det ikke fritt for at vi bekymret oss en smule. Men fire uker er lenge og vi hadde god tro på at han skulle ferdigstille alt innen vår hjemkomst.

Midt i juni var benkeplaten endelig på plass og optimismen hos oss var tilbake. Men Frank kom ikke og monterte flisene til avtalt tid og svigermor fikk den fulle hyre med å få tak i ham igjen for å tvinge ham til å fortsette arbeidet. Etter et par strenge SMSer fra Italia skred dansken igjen til verket med murerskje og satte opp flisene i et moderat tempo, og nå var det like før vi kom hjem. Mye arbeid gjensto på tross av seks ukers ”innsats”.

Det var med stor spenning vi ankom huset en nattetime sent i juni, og det så faktisk ganske bra ut! Tidlig neste morgen ringer vi Frank for å høre når han kan montere kjøkkenviften og noen skuffer som gjensto. På sin ulne dansk forklarer han at han har ”maie å gøre” om dagen, men at han trolig kom i neste uke… Jeg forsøker med noe sånt som, ”men Frank – nå har du holdt på i seks, syv uker – vi kunne godt tenke oss å ta kjøkkenet i bruk og du er sikkert klar for å bli ferdig med jobben du også…” og han responderer med letthet; ”ja, ja – det er klart. Jeg ringer deg.”

Men Frank verken ringte eller kom – han dro i stedet på ferie til Danmark for å hygge seg med røde pølser, hakkebøff, kartofler, bayer og kanskje en lille en. Hva vet jeg?

Over tre måneder etter oppstart er jobben fremdeles ikke ferdigstilt. Kjøkkenet kan heldigvis benyttes og det er detaljer som gjenstår, men Frank har vi ikke sett snurten av på en lang stund. Telefonen hans er i tillegg avslått og meldingen fra teleoperatøren lyder at ”abonnenten har valgt å stenge abonnementet”. Langt i fra betryggende.

Men i går fikk jeg mail fra Frank! Han kunne fortelle at han ventet på noen deler til kjøkkenvifta og at han hadde hatt litt problemer med telefonen i det siste, men at han skulle ta kontakt igjen så snart han hadde fått det han trengte for å fullføre jobben.

Troverdig? Neppe!

En stereotyp på en snekker? Definitivt!

10 uker går fort

”Jeg vil gjerne ha et nytt månedskort, jeg. Fredrikstad – Oslo S. Med overgang til Sporveien, takk!”


Ti fantastiske ferie- og pappapermisjonsuker er over og jeg er tilbake som NSB-kunde for første gang siden mai. Jeg må ærlig innrømme at savnet ikke har vært nevneverdig stort, men jeg har allikevel en litt god følelse av å sitte her med en kopp skoldvarm automat-cappucino mens det østfoldske kulturlandskap passerer i sakte fart. Radiatorene i kupeen står på for fullt og minner oss på at høsten ikke er langt unna.

På forhånd fryktet jeg at ti ukers fravær fra jobben skulle bli vanskelig å håndtere, men det har gått overraskende greit. Daglige sjekker av e-post på Iphonen har holdt de verste abstinensspøkelsene på avstand, men visshet om at dyktige kolleger klarer seg utmerket uten meg har gjort at kontrollfreaken Martin har klart å holde seg unna jobbrelatert dialog. Stort sett i alle fall. Det føles bra, faktisk så bra at jeg fint kunne klart ytterligere noen ukers permisjon…

Når man har mye fri rekker man også å tenke en hel del. På alt og ingenting. Tross alt har jeg ikke hatt en så lang periode uten jobb/skole siden før jeg startet i barnehagen tidlig på 80-tallet! Ett lite tankeeksperiment; hadde jeg mestret det å være 100 % hjemmeværende på permanent basis, la oss si ett år, uten en jobb å gå til, med hovedoppgave å få tiden til å gå? Ville jeg klart å fylle tiden med noe meningsfylt hver dag, og hva ville det i så fall ha vært? Svaret, etter å ha fått litt trening i nettopp dette, er faktisk et rungende JA!

Starten på dagen ville i alle fall enkel; jeg ser for meg å stå opp med kone og barn når det måtte være, trolig en gang etter kl 07. Oppgave nr 1 er å få ungene i barnehagen etter å ha disket opp med en enkel frokost. Deretter kunne jeg slått i hjel et par timer med en presskanne med kaffe og Fredriksstad Blad, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG (kjøpt på vei hjem fra barnehagen). Deretter ville jeg med glede tatt meg en tur i skogen enten med joggesko, sykkel eller ski. Og vips! Så var det lunsj. Nå står litt hjemmeaktiviteter som rydding, stryking og annet forefallende arbeid i huset for tur. Alternativt en tur på golfbanen eller en liten tur inn til byen for å sette seg på benken i Domus sammen med pensjonistene og diskutere monstermaster i Hardanger, Pølse-Hanssens siste sak i First House, FFKs kommende kamp eller hva det er de måtte prate om. Det vet jeg jo ikke ennå, men det kunne jo vært interessant å få innblikk i. Her er pensjonistene mer erfarne enn meg, jeg ville ydmykt deltatt på deres premisser. Etter det ville det vært middagstid, og da skal du ikke se bort i fra at fiskegrateng med revne gulrøtter ville stått på menyen for familien. Eller kanskje medisterkaker? Eller chicken curry på en god dag. Og her i fra går det slag i slag! Leke litt med barna, kanskje en ettermiddagsutflukt til Bestemor og Bestefar, før pysjamas og byssan-lull kaller for de minste. Plutselig var det kvelden, gitt! Når man først har kommet så langt skulle jeg klart noen timer til, kanskje foran TVen og en times tid i godstolen med en bok før tannpussen kaller og senga kaller.  

Joda, det ville nok bli litt kjedelig i lengden, nærmest som alt annet. Men et lite sabbatsår – det hadde jeg fikset. Dette kan være en nyttig øvelse å gjøre for alle i disse dager, for jeg har nemlig tatt en titt i kalenderen som forteller at neste feriedag er 24.desember.

Frem til det er det bare å krumme ryggen og brette opp ermene, folkens.