Endelig kan vi si det – nå går det mot lysere tider. Vintersolverv er tidspunktet en gang i året når jorda er i det punktet av sin bane rundt sola hvor den nordlige halvkule heller lengst bort fra sola. Dagen dette inntreffer er den med kortest daglengde, og i kveld kl 1847 er tidspunktet det snur.
Men, går det mot ”lysere tider”?
Vi har vært gjennom et år preget av finanskrise, budsjettkutt og oppsigelser, svineinfluensahysteri, feil på signalanlegg og påfølgende togforsinkelser, FFK-nedrykk, Michael Jacksons bortgang, repeterende avsløringer på massiv inkompetanse i NAV-systemet og ikke minst en overdose Alexander Rybak. I helgen ble klimakonferansen i København avsluttet, en 2 ukers ørkenvandring i tåkeprat og tautrekking, uten at noen kan si seg fornøyd annet enn med måltidene som ble servert. En tallfestet, forpliktende avtale for alle verdens nasjoner fikk vi i alle fall ikke.
For oss som følger Adecco-ligaen med argusøyne (og alle andre som elsker fotball) blir 2010 et godt år. Fotball VM i Sør-Afrika, fra 11.juni til 11.juli blir utvilsomt et høydepunkt. 1 måneds orgie med det beste idretten har å by på er noe å se frem i mot. Vinter-OL i Vancouver kan bli et fint vorspiel, med en Petter Northug på høyoktan i spissen. Personlig ser jeg frem til curlingen! En sport jeg utelukkende ser hvert 4.år i likhet med 1 million andre nordmenn. Merkelig fenomen forresten…
Blir det bedre for Norge AS da? Vår stolte nasjon er vel ikke 100 % friskmeldt, men at produksjonen i fastlands BNP blir bedre enn inneværende år er et hett tips. Riktignok er ikke økende renter, fremdeles økende arbeidsledighet, galopperende økning i offentlige utgifter, høyere sykefravær, sterk kronekurs, økning i gjelden hos private husholdninger kombinert med en bobleliknende 15 % vekst i boligprisene i 2009 det de fleste vil forbinde med lysere tider.
På tross de negative indikatorene i denne mikroskopiske makroanalysen har folk flest tro på at de får det bedre i 2010. Om det er fordi nordmenn glemmer lett og har nisselua tredd litt for langt nedover ørene vites ikke, men Consumer Confidence Indeksen er relativt sterk og mye, mye bedre enn for ett år siden. Og får de av dere som ikke er bevandret i statistikkens verden, CCI er et uttrykk for forbrukertillit og måler forventninger til egen økonomi, landets økonomi, spareevne og sysselsetting 12 måneder frem i tid. Kort oppsummert; folket har trua!
Har du ennå ikke gjort deg opp en mening om det går mot lysere tider i 2010? Ingen fare, du får vite det om et år.
Ha en riktig god jul og et godt nyttår!
mandag 21. desember 2009
torsdag 3. desember 2009
Lenge Leve Rygge Lufthavn!
Rygge Sivile Lufthavn (RSL) ble åpnet med brask og bram for snart to år siden. Det må kunne karakteriseres som en trang fødsel og en årelang kamp for å få konsesjon til å åpne og drive denne privateide lufthavnen. Samferdselsdepartementet gikk med å gi eierne (hovedsakelig Olav Thon og Orkla) retten til å drive flyplass i konkurranse med andre lufthavner i Norge.
Norwegian var det første flyselskapet som etablerte seg, i første omgang med litt odde utenlandsdestinasjoner, for deretter å lansere mer næringsvennlige innenlands destinasjoner som Bergen, Trondheim og Stavanger. Widerøe var en snartur innom med en Københavnflyvning, men satsningen var halvhjertet og ble kortvarig. Den senere tid har det irskbaserte lavprisselskapet Ryanair med den fargerike broileren Michael O’leary i spissen, gjort sitt inntog. Senest for noen uker siden markerte irene ytterligere satsning med åpning av 16 nye og til dels attraktive destinasjoner i Europa.
Publikum, og meg selv inkludert, har nærmest trykket RSL til sitt bryst og passasjertallet har innfridd forventningene til eierne og flyselskapene. De reisende strømmer til, primært fra Østfold der 6 av 10 reiser hittil har blitt attrahert eller generert fra. Men også reiselystne i Oslo, Akershus, Vestfold samt en og annen svenske har latt seg friste av denne tidseffektive, moderne flyplassen 6 mil sør for Oslo.
Så langt så vel.
Men allerede fra dag 1 har departementets klamme hånd styrt og preget utviklingen av RSL. Et passasjertak på 774 000 reiser årlig ble satt, hvilket verken Staten eller eierne visste var tilstrekkelig for en økonomisk forsvarlig drift over tid. Etter en intens politisk drakamp ble dette taket hevet til 15 000 flybevegelser tidligere i år, det tilsvarer ca 1 500 000 reiser årlig. Søknaden fra RSL lød på 21 000 flybevegelser, men ble langt fra innvilget. Pengene strømmer ut og underskuddet i de to første årene har vært astronomiske og selv Olav Thon, ringreven med 40 % eierandel, har uttalt at dette er en investering han gjerne skulle vært foruten.
Hovedårsaken til dette kvelertaket på utviklingen av RSL er basert på frykten fra konkurranse til Oslo Lufthavn Gardermoen. OSL går så det suser og er en av de viktige finansieringskildene til opprettholdelse av drift av svært mange mindre, ikke lønnsomme Avinoreide lufthavner i vårt vidstrakte land. Etter knappe to års drift på RSL, viser denne frykten seg å være ubegrunnet. Rygge stjeler kun marginalt fra OSL i form av antall passasjerer og fremdeles er det slik at hele 40 % av innenriksreisende østfoldinger benytter OSL. Rygge betjener i all hovedsak ferie og fritidsmarkedet og mønsteret så langt viser at østfoldingene velger å reise fordi Rygge har åpnet og gjort Europa mer tilgjengelig, og at de ikke nødvendigvis hadde reist om ikke flyplassen hadde eksistert. Med andre ord, de genererer flere reiser totalt sett og slett ikke på bekostning av OSL i særlig grad.
Jeg håper ledelsen, styret og eierne i RSL fortsetter sin kamp for ytterligere ekspansjon, og jeg synes signalet RSL sender, sammen med Ryanair og Norwegian, vitner om at kampmoralen er til stede. De vet at passasjertaket vil bli nådd, trolig allerede i 2010, men at det skal presses videre opp – og det med reiselystne østfoldinger i ryggen. Og når det gjelder opprettholdelse av kortbanenettet i Distrikts-Norge er jeg overbevist om at Staten kan finne alternative finansieringsformer på sikt, om det skulle vise seg at RSL skulle bli en reell konkurrent som kaprer passasjerer så det monner.
I mellomtiden sitter jeg på toget og drømmer meg bort, og lurer på hvor neste tur går fra Rygge. Blir det tapas og et forfriskende glass cava en vårdag i Madrid, foie gras og champagne på en fortausrestaurant i Paris, en pint Guiness på pub i Dublin eller en seidel øl og currywurst i Berlin neste gang?
Norwegian var det første flyselskapet som etablerte seg, i første omgang med litt odde utenlandsdestinasjoner, for deretter å lansere mer næringsvennlige innenlands destinasjoner som Bergen, Trondheim og Stavanger. Widerøe var en snartur innom med en Københavnflyvning, men satsningen var halvhjertet og ble kortvarig. Den senere tid har det irskbaserte lavprisselskapet Ryanair med den fargerike broileren Michael O’leary i spissen, gjort sitt inntog. Senest for noen uker siden markerte irene ytterligere satsning med åpning av 16 nye og til dels attraktive destinasjoner i Europa.
Publikum, og meg selv inkludert, har nærmest trykket RSL til sitt bryst og passasjertallet har innfridd forventningene til eierne og flyselskapene. De reisende strømmer til, primært fra Østfold der 6 av 10 reiser hittil har blitt attrahert eller generert fra. Men også reiselystne i Oslo, Akershus, Vestfold samt en og annen svenske har latt seg friste av denne tidseffektive, moderne flyplassen 6 mil sør for Oslo.
Så langt så vel.
Men allerede fra dag 1 har departementets klamme hånd styrt og preget utviklingen av RSL. Et passasjertak på 774 000 reiser årlig ble satt, hvilket verken Staten eller eierne visste var tilstrekkelig for en økonomisk forsvarlig drift over tid. Etter en intens politisk drakamp ble dette taket hevet til 15 000 flybevegelser tidligere i år, det tilsvarer ca 1 500 000 reiser årlig. Søknaden fra RSL lød på 21 000 flybevegelser, men ble langt fra innvilget. Pengene strømmer ut og underskuddet i de to første årene har vært astronomiske og selv Olav Thon, ringreven med 40 % eierandel, har uttalt at dette er en investering han gjerne skulle vært foruten.
Hovedårsaken til dette kvelertaket på utviklingen av RSL er basert på frykten fra konkurranse til Oslo Lufthavn Gardermoen. OSL går så det suser og er en av de viktige finansieringskildene til opprettholdelse av drift av svært mange mindre, ikke lønnsomme Avinoreide lufthavner i vårt vidstrakte land. Etter knappe to års drift på RSL, viser denne frykten seg å være ubegrunnet. Rygge stjeler kun marginalt fra OSL i form av antall passasjerer og fremdeles er det slik at hele 40 % av innenriksreisende østfoldinger benytter OSL. Rygge betjener i all hovedsak ferie og fritidsmarkedet og mønsteret så langt viser at østfoldingene velger å reise fordi Rygge har åpnet og gjort Europa mer tilgjengelig, og at de ikke nødvendigvis hadde reist om ikke flyplassen hadde eksistert. Med andre ord, de genererer flere reiser totalt sett og slett ikke på bekostning av OSL i særlig grad.
Jeg håper ledelsen, styret og eierne i RSL fortsetter sin kamp for ytterligere ekspansjon, og jeg synes signalet RSL sender, sammen med Ryanair og Norwegian, vitner om at kampmoralen er til stede. De vet at passasjertaket vil bli nådd, trolig allerede i 2010, men at det skal presses videre opp – og det med reiselystne østfoldinger i ryggen. Og når det gjelder opprettholdelse av kortbanenettet i Distrikts-Norge er jeg overbevist om at Staten kan finne alternative finansieringsformer på sikt, om det skulle vise seg at RSL skulle bli en reell konkurrent som kaprer passasjerer så det monner.
I mellomtiden sitter jeg på toget og drømmer meg bort, og lurer på hvor neste tur går fra Rygge. Blir det tapas og et forfriskende glass cava en vårdag i Madrid, foie gras og champagne på en fortausrestaurant i Paris, en pint Guiness på pub i Dublin eller en seidel øl og currywurst i Berlin neste gang?
fredag 20. november 2009
Hei og hå, nå er det jul igjen
Kalenderen viser andre halvdel av november, selv om termometeret sier noe annet. Nå er det for så vidt ikke noe nytt at tåke, regn og varmegrader dominerer i disse tider, men like fullt – det er jul igjen, folkens!
Julen er en snodig høytid. En ikke ubetydelig andel av landets befolkning får svettetokter og utslett i samme øyeblikk Handelsstanden feirer julegateåpning med brask og bram i byen. Lange handlelister, ambisjoner om syv slag kaker, forestående familiesammenkomster og det uvinnelige presset om sprø svor på ribba legger seg om en klump om foten. Man må gjennom fuktige julebord og tilstelninger med kolleger, familie og venner, diverse juleavslutninger, turen går på loftet for å finne pappesken med julepynt og huset må vaskes og pyntes. Etter som lysene tennes i adventsstaken økes stressnivået og tanker som ”det skal godt å bli ferdig med denne hersens jula”, tenkes i de tusen hjem. Aggresjon og frustrasjon tårner seg opp og man får sure oppstøt av å se enda en smørblid, rødkledd nisse med trivselsvekt som åpenbart går på lykkepillen.
Det er bunnsolid empiri i mine ord; dessverre er julen høytid for både skillsmisser, krisesentre og selvmord, likeså for trafikkulykker, spesielt i parkeringshus på kjøpesentre blant stressede fedre og mødre med høy puls og stadig tommere lommebok. Julen 2009 spås til å bli et toppår for handel og over halvparten av befolkningen er optimistiske og kommer til å legge igjen mer penger i butikkene enn hva de gjorde i finanskrisejula 2008. Handelsnæringen tar bølgen for nordmenns kjøpelyst!
Oppskriften for å møte julens mange utfordringer er god planlegging. (En leveregel jeg for så vidt er tro mot året rundt…) Gjør unna julegavene tidlig, det kan vise bli både billigere og selve handelen til en triveligere opplevelse enn å havne opp hos Gullsmeden med klamme hender lille julaften kl 1730. Skriv lister og følg dem.
Riktignok er det et faktum at ikke alt kan klargjøres tidlig, jeg snakker ikke her om å pynte juletreet i november, men i tillegg til planleggingsevne tror jeg det hjelper å ha moderate ambisjoner – det er tross alt tanken som teller. Ikke sant?
Julen er en snodig høytid. En ikke ubetydelig andel av landets befolkning får svettetokter og utslett i samme øyeblikk Handelsstanden feirer julegateåpning med brask og bram i byen. Lange handlelister, ambisjoner om syv slag kaker, forestående familiesammenkomster og det uvinnelige presset om sprø svor på ribba legger seg om en klump om foten. Man må gjennom fuktige julebord og tilstelninger med kolleger, familie og venner, diverse juleavslutninger, turen går på loftet for å finne pappesken med julepynt og huset må vaskes og pyntes. Etter som lysene tennes i adventsstaken økes stressnivået og tanker som ”det skal godt å bli ferdig med denne hersens jula”, tenkes i de tusen hjem. Aggresjon og frustrasjon tårner seg opp og man får sure oppstøt av å se enda en smørblid, rødkledd nisse med trivselsvekt som åpenbart går på lykkepillen.
Det er bunnsolid empiri i mine ord; dessverre er julen høytid for både skillsmisser, krisesentre og selvmord, likeså for trafikkulykker, spesielt i parkeringshus på kjøpesentre blant stressede fedre og mødre med høy puls og stadig tommere lommebok. Julen 2009 spås til å bli et toppår for handel og over halvparten av befolkningen er optimistiske og kommer til å legge igjen mer penger i butikkene enn hva de gjorde i finanskrisejula 2008. Handelsnæringen tar bølgen for nordmenns kjøpelyst!
Oppskriften for å møte julens mange utfordringer er god planlegging. (En leveregel jeg for så vidt er tro mot året rundt…) Gjør unna julegavene tidlig, det kan vise bli både billigere og selve handelen til en triveligere opplevelse enn å havne opp hos Gullsmeden med klamme hender lille julaften kl 1730. Skriv lister og følg dem.
Riktignok er det et faktum at ikke alt kan klargjøres tidlig, jeg snakker ikke her om å pynte juletreet i november, men i tillegg til planleggingsevne tror jeg det hjelper å ha moderate ambisjoner – det er tross alt tanken som teller. Ikke sant?
fredag 13. november 2009
Maratondrømmen
Først en erkjennelse; jeg er ikke særlig god til å løpe. Ikke løper jeg spesielt fort og heller ikke spesielt langt og jeg behersker i hvert fall ikke kombinasjonen av fort og langt, som må sies å være en grunnforutsetning for å kunne gjennomføre et maratonløp på 42 km.
Allikevel går jeg svanger med en drøm som den senere tid har blitt et mål om å løpe maraton. Etter 25 år som fotballspiller på mosjonistnivå, har jeg nå blitt en avdanket midtbanesliter som har parkert fotballstøvlene på hylla. Kanskje for godt. Bortsett fra et relativt sterkt konkurranseinstinkt mangler jeg de fleste forutsetninger for å realisere målet mitt. Men i løpet av det siste året har jeg oppdaget gleden det å løpe gir. Tidligere kunne det være et ork å snøre på seg joggeskoene og legge i vei på en løpetur. Nå om dagen derimot er det med iver og glede jeg ikler meg nye løpetights, riktig teknisk bekledning og hodelykt og setter kursen for skogen, for deretter sirlig loggføre dagens bestrebelser i treningsdagboka. Ja, det på det nivået folkens!
Så hva har skjedd? For det første, noe må man da gjøre når barna har krøpet til køys og trangen til å se Jakten på Kjærligheten eller andre mer eller mindre uinteressante reality-konsepter er fullstendig fraværende. Dessuten, fysisk fostring har jeg alltid vært varm tilhenger av og løping er så lett tilgjengelig og krever lite forberedelser og tidsforbruk i en travel hverdag. Motivasjonen har på mange måter økt i takt med antall turer i marka og følelsen av fremgang og mestring av min nye hobby er rett og slett berusende. Vel så tilfredsstillende er den positive innvirkningen løpingen har gitt på min mentale helse; det er godt å la tankene fare fritt med en puls på 160 under trekronene i Fredrikstadmarka og ingenting slår følelsen etter en godt gjennomført økt med jevn produksjon av endorfiner. Det gir både selvtillit og lykkefølelse.
Imidlertid tar det tid å transformere en stutt kropp med en BMI på den øvre delen av 20 tallet med kort muskulatur i lår og legger til en lettbent gaselle med evne til å tåle høy belastning over tid. Lang tid. Legger man til at jeg trolig er på topp 10-listen over nordmenn med ekstrem plattfot (min far sier jeg er så plattfot at når jeg står barbeint kan jeg kjenne at jorda er rund…) vil tro Johan Kaggestad ville ha sett med sunn skepsis på å gjøre meg til en habil maratonløper.
Trøsten får være at jeg nok ikke stiller på startstreken i Oslo, New York eller Berlin med det aller første. Kanskje neste år, kanskje 2011 eller 2012? Hvem vet? Så lenge selve løpetreningen i seg selv gir meg så mye, har jeg ingen hast med å konkurrere med andre enn meg selv og treningsdagboka. Men jeg ser frem til den dagen jeg krysser målstreken etter 41 195 meter, høyst sannsynlig utmattet med forhåpentligvis lykkelig over å ha realisert en drøm jeg skrev om på ett av NSBs morgentog mellom Fredrikstad og Oslo en kald novembermorgen i 2009.
Allikevel går jeg svanger med en drøm som den senere tid har blitt et mål om å løpe maraton. Etter 25 år som fotballspiller på mosjonistnivå, har jeg nå blitt en avdanket midtbanesliter som har parkert fotballstøvlene på hylla. Kanskje for godt. Bortsett fra et relativt sterkt konkurranseinstinkt mangler jeg de fleste forutsetninger for å realisere målet mitt. Men i løpet av det siste året har jeg oppdaget gleden det å løpe gir. Tidligere kunne det være et ork å snøre på seg joggeskoene og legge i vei på en løpetur. Nå om dagen derimot er det med iver og glede jeg ikler meg nye løpetights, riktig teknisk bekledning og hodelykt og setter kursen for skogen, for deretter sirlig loggføre dagens bestrebelser i treningsdagboka. Ja, det på det nivået folkens!
Så hva har skjedd? For det første, noe må man da gjøre når barna har krøpet til køys og trangen til å se Jakten på Kjærligheten eller andre mer eller mindre uinteressante reality-konsepter er fullstendig fraværende. Dessuten, fysisk fostring har jeg alltid vært varm tilhenger av og løping er så lett tilgjengelig og krever lite forberedelser og tidsforbruk i en travel hverdag. Motivasjonen har på mange måter økt i takt med antall turer i marka og følelsen av fremgang og mestring av min nye hobby er rett og slett berusende. Vel så tilfredsstillende er den positive innvirkningen løpingen har gitt på min mentale helse; det er godt å la tankene fare fritt med en puls på 160 under trekronene i Fredrikstadmarka og ingenting slår følelsen etter en godt gjennomført økt med jevn produksjon av endorfiner. Det gir både selvtillit og lykkefølelse.
Imidlertid tar det tid å transformere en stutt kropp med en BMI på den øvre delen av 20 tallet med kort muskulatur i lår og legger til en lettbent gaselle med evne til å tåle høy belastning over tid. Lang tid. Legger man til at jeg trolig er på topp 10-listen over nordmenn med ekstrem plattfot (min far sier jeg er så plattfot at når jeg står barbeint kan jeg kjenne at jorda er rund…) vil tro Johan Kaggestad ville ha sett med sunn skepsis på å gjøre meg til en habil maratonløper.
Trøsten får være at jeg nok ikke stiller på startstreken i Oslo, New York eller Berlin med det aller første. Kanskje neste år, kanskje 2011 eller 2012? Hvem vet? Så lenge selve løpetreningen i seg selv gir meg så mye, har jeg ingen hast med å konkurrere med andre enn meg selv og treningsdagboka. Men jeg ser frem til den dagen jeg krysser målstreken etter 41 195 meter, høyst sannsynlig utmattet med forhåpentligvis lykkelig over å ha realisert en drøm jeg skrev om på ett av NSBs morgentog mellom Fredrikstad og Oslo en kald novembermorgen i 2009.
torsdag 5. november 2009
Norsk landslagsfotball på rett vei?
Så ble det slik de aller flest har antatt en stund; Drillo fortsetter som landslagssjef inn i kvalifiseringen for EM 2012. Mer overraskende var at toppfotballsjef Nils Johan Semb trakk opp Ståle Solbakken av hatten som Drillos erstatter allerede nå med virkning fra 2012. Ikke minst med tanke på at Ståle Solbakken selv uttalte til mediene forrige uke at ”dere kan skyte meg om jeg blir landslagssjef for Norge”. Positivt for den norske fotballfamilien at vi i det minste har fått en avklaring, ettersom spillere, sponsorer, publikum og ikke minst pressen har spekulert i det kjedsommelige på utfallet av prosessen Semb nylig tok over ledelsen av. Det skal han ha den godeste Nils Johan – han fikk signert en avtale raskt, og når han først var i gang signerte han like godt to!
Men er dette riktig vei å gå for norsk fotball de seks neste årene?
Ingen har tro på at verken Semb, Drillo eller Ståle Solbakken vil revolusjonere norsk fotball. Spørsmålet er om dette trekløveret i det hele tatt kan ta norsk fotball i retning av nye sluttspill? Drillo har erkjent at mye har skjedd i internasjonal fotball siden han ledet Norge i vårt hittil siste VM-sluttspill, og at stram, defensiv organisering, et velfungerende soneforsvar med tette pressledd i 4-5-1 og fokus på dødballer alene ikke vil ta oss verken til Polen 2012 eller til Brasil 2014. Ikke bare har de ledende fotballnasjonene tangert oss, kanskje sågar passert oss på disse feltene, men de har hatt en helt annen utvikling i det offensive spillet, både kollektivt og individuelt. Norge er fullstendig akterutseilt på de områdene som har tatt Spania, Brasil og Nederland til toppen av FIFA-rankingen; hurtig og presist offensivt pasningsspill, kreativ individualisme (satt i system?) og ekstrem-kontringsspill når muligheten byr seg.
Jeg er redd vi for øyeblikket må se i øynene at vi ikke har noe i Sør-Afrika å gjøre neste sommer. Til det er spillermaterialet altfor variert og det er for få gode spillere med norsk pass. Jeg håper imidlertid Drillo, og senere Solbakken, tør å ta med den nye generasjonen norske fotballspillere som har det jeg kaller et internasjonalt snitt over seg. Landslagsuttaket til Sveits-kampen senere i November vitner ikke om nytenkning. Riktignok vil jeg fortsette å se en Brede Hangeland som sjef i det norske forsvaret videre med kapteinsbindet rundt armen, han har litt av den samme autoriteten Rune Bratseth i sin tid hadde. Jeg vil se en Per Ciljan Skjelbred på midten, som vi gang på gang ser har ferdigheter som gjør ham mer egnet for spansk eller italiensk fotball enn den norske tippeligaen, og jeg vil gjerne se at spillere som Tarik Elyonussi, Joshua King og Håvard Nordtveit få plass i troppen, gjerne på bekostning av eldre spillere som ikke har levert varene de senere årene. Så får vi heller leve med en og annen ”breakdown” og langpasning mot etablert forsvar i god Drillo-stil.
Heia Norge!
Men er dette riktig vei å gå for norsk fotball de seks neste årene?
Ingen har tro på at verken Semb, Drillo eller Ståle Solbakken vil revolusjonere norsk fotball. Spørsmålet er om dette trekløveret i det hele tatt kan ta norsk fotball i retning av nye sluttspill? Drillo har erkjent at mye har skjedd i internasjonal fotball siden han ledet Norge i vårt hittil siste VM-sluttspill, og at stram, defensiv organisering, et velfungerende soneforsvar med tette pressledd i 4-5-1 og fokus på dødballer alene ikke vil ta oss verken til Polen 2012 eller til Brasil 2014. Ikke bare har de ledende fotballnasjonene tangert oss, kanskje sågar passert oss på disse feltene, men de har hatt en helt annen utvikling i det offensive spillet, både kollektivt og individuelt. Norge er fullstendig akterutseilt på de områdene som har tatt Spania, Brasil og Nederland til toppen av FIFA-rankingen; hurtig og presist offensivt pasningsspill, kreativ individualisme (satt i system?) og ekstrem-kontringsspill når muligheten byr seg.
Jeg er redd vi for øyeblikket må se i øynene at vi ikke har noe i Sør-Afrika å gjøre neste sommer. Til det er spillermaterialet altfor variert og det er for få gode spillere med norsk pass. Jeg håper imidlertid Drillo, og senere Solbakken, tør å ta med den nye generasjonen norske fotballspillere som har det jeg kaller et internasjonalt snitt over seg. Landslagsuttaket til Sveits-kampen senere i November vitner ikke om nytenkning. Riktignok vil jeg fortsette å se en Brede Hangeland som sjef i det norske forsvaret videre med kapteinsbindet rundt armen, han har litt av den samme autoriteten Rune Bratseth i sin tid hadde. Jeg vil se en Per Ciljan Skjelbred på midten, som vi gang på gang ser har ferdigheter som gjør ham mer egnet for spansk eller italiensk fotball enn den norske tippeligaen, og jeg vil gjerne se at spillere som Tarik Elyonussi, Joshua King og Håvard Nordtveit få plass i troppen, gjerne på bekostning av eldre spillere som ikke har levert varene de senere årene. Så får vi heller leve med en og annen ”breakdown” og langpasning mot etablert forsvar i god Drillo-stil.
Heia Norge!
fredag 30. oktober 2009
Togtanker
Det begynner å bli en stund siden jeg skrev i klasseavisen i sjetteklasse på barneskolen, det har gått 12 år siden jeg hadde Baltzers hjørne i Regimentsposten under førstegangstjenesten og ca like lenge siden jeg var ivrig kronikkforfatter i diverse medier. Denne skrivepausen har jeg benyttet til å lese desto mer. Spesielt de siste tre, fire årene som togpendler mellom Fredrikstad og Oslo har det blitt mye tid til mye god litteratur. På tidlige morgener eller sene ettermiddager har jeg i ett eller annet ihjelsittet NSB-sete med nedfelt seterygg slukt drøye 30 bøker i året. Riktignok har jeg gjort unna en del jobbrelatert arbeid og ikke minst sovet en del på de 1 time og 7 minuttene (om NSB vil...) det tar, men nå har jeg fått en overdose middelmådig svensk krim, og har lyst til å benytte tiden til å dele mine betraktninger med omverdenen i steden.
Formidlingslysten ble vekket etter Mediaforums Fagkonferanse 2009 nylig. Inspirert av foredrag om bruk av sosiale medier, som jeg hittil har vært ytterst beskjeden bruker av, bestemte jeg meg i bilen hjemover for at jeg skulle gjenoppta skrivingen, men nå publisert på en for meg ny plattform og i et nytt format; en blogg. Min blogg!
Så, hva kan dere forvente å lese i bloggen fremover? Vel - det vet jeg ikke ennå, men jeg ser for meg å dele opplevelser, meninger, tanker, ideer og bekymringer med publikum. Noe mer konkret enn det kan jeg ikke gi. Foreløpig.
Vi snakkes!
Formidlingslysten ble vekket etter Mediaforums Fagkonferanse 2009 nylig. Inspirert av foredrag om bruk av sosiale medier, som jeg hittil har vært ytterst beskjeden bruker av, bestemte jeg meg i bilen hjemover for at jeg skulle gjenoppta skrivingen, men nå publisert på en for meg ny plattform og i et nytt format; en blogg. Min blogg!
Så, hva kan dere forvente å lese i bloggen fremover? Vel - det vet jeg ikke ennå, men jeg ser for meg å dele opplevelser, meninger, tanker, ideer og bekymringer med publikum. Noe mer konkret enn det kan jeg ikke gi. Foreløpig.
Vi snakkes!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
