Maratondrømmen

Først en erkjennelse; jeg er ikke særlig god til å løpe. Ikke løper jeg spesielt fort og heller ikke spesielt langt og jeg behersker i hvert fall ikke kombinasjonen av fort og langt, som må sies å være en grunnforutsetning for å kunne gjennomføre et maratonløp på 42 km.


Allikevel går jeg svanger med en drøm som den senere tid har blitt et mål om å løpe maraton. Etter 25 år som fotballspiller på mosjonistnivå, har jeg nå blitt en avdanket midtbanesliter som har parkert fotballstøvlene på hylla. Kanskje for godt. Bortsett fra et relativt sterkt konkurranseinstinkt mangler jeg de fleste forutsetninger for å realisere målet mitt. Men i løpet av det siste året har jeg oppdaget gleden det å løpe gir. Tidligere kunne det være et ork å snøre på seg joggeskoene og legge i vei på en løpetur. Nå om dagen derimot er det med iver og glede jeg ikler meg nye løpetights, riktig teknisk bekledning og hodelykt og setter kursen for skogen, for deretter sirlig loggføre dagens bestrebelser i treningsdagboka. Ja, det på det nivået folkens!

Så hva har skjedd? For det første, noe må man da gjøre når barna har krøpet til køys og trangen til å se Jakten på Kjærligheten eller andre mer eller mindre uinteressante reality-konsepter er fullstendig fraværende. Dessuten, fysisk fostring har jeg alltid vært varm tilhenger av og løping er så lett tilgjengelig og krever lite forberedelser og tidsforbruk i en travel hverdag. Motivasjonen har på mange måter økt i takt med antall turer i marka og følelsen av fremgang og mestring av min nye hobby er rett og slett berusende. Vel så tilfredsstillende er den positive innvirkningen løpingen har gitt på min mentale helse; det er godt å la tankene fare fritt med en puls på 160 under trekronene i Fredrikstadmarka og ingenting slår følelsen etter en godt gjennomført økt med jevn produksjon av endorfiner. Det gir både selvtillit og lykkefølelse.

Imidlertid tar det tid å transformere en stutt kropp med en BMI på den øvre delen av 20 tallet med kort muskulatur i lår og legger til en lettbent gaselle med evne til å tåle høy belastning over tid. Lang tid. Legger man til at jeg trolig er på topp 10-listen over nordmenn med ekstrem plattfot (min far sier jeg er så plattfot at når jeg står barbeint kan jeg kjenne at jorda er rund…) vil tro Johan Kaggestad ville ha sett med sunn skepsis på å gjøre meg til en habil maratonløper.

Trøsten får være at jeg nok ikke stiller på startstreken i Oslo, New York eller Berlin med det aller første. Kanskje neste år, kanskje 2011 eller 2012? Hvem vet? Så lenge selve løpetreningen i seg selv gir meg så mye, har jeg ingen hast med å konkurrere med andre enn meg selv og treningsdagboka. Men jeg ser frem til den dagen jeg krysser målstreken etter 41 195 meter, høyst sannsynlig utmattet med forhåpentligvis lykkelig over å ha realisert en drøm jeg skrev om på ett av NSBs morgentog mellom Fredrikstad og Oslo en kald novembermorgen i 2009.