Norsk landslagsfotball på rett vei?

Så ble det slik de aller flest har antatt en stund; Drillo fortsetter som landslagssjef inn i kvalifiseringen for EM 2012. Mer overraskende var at toppfotballsjef Nils Johan Semb trakk opp Ståle Solbakken av hatten som Drillos erstatter allerede nå med virkning fra 2012. Ikke minst med tanke på at Ståle Solbakken selv uttalte til mediene forrige uke at ”dere kan skyte meg om jeg blir landslagssjef for Norge”. Positivt for den norske fotballfamilien at vi i det minste har fått en avklaring, ettersom spillere, sponsorer, publikum og ikke minst pressen har spekulert i det kjedsommelige på utfallet av prosessen Semb nylig tok over ledelsen av. Det skal han ha den godeste Nils Johan – han fikk signert en avtale raskt, og når han først var i gang signerte han like godt to!


Men er dette riktig vei å gå for norsk fotball de seks neste årene?

Ingen har tro på at verken Semb, Drillo eller Ståle Solbakken vil revolusjonere norsk fotball. Spørsmålet er om dette trekløveret i det hele tatt kan ta norsk fotball i retning av nye sluttspill? Drillo har erkjent at mye har skjedd i internasjonal fotball siden han ledet Norge i vårt hittil siste VM-sluttspill, og at stram, defensiv organisering, et velfungerende soneforsvar med tette pressledd i 4-5-1 og fokus på dødballer alene ikke vil ta oss verken til Polen 2012 eller til Brasil 2014. Ikke bare har de ledende fotballnasjonene tangert oss, kanskje sågar passert oss på disse feltene, men de har hatt en helt annen utvikling i det offensive spillet, både kollektivt og individuelt. Norge er fullstendig akterutseilt på de områdene som har tatt Spania, Brasil og Nederland til toppen av FIFA-rankingen; hurtig og presist offensivt pasningsspill, kreativ individualisme (satt i system?) og ekstrem-kontringsspill når muligheten byr seg.

Jeg er redd vi for øyeblikket må se i øynene at vi ikke har noe i Sør-Afrika å gjøre neste sommer. Til det er spillermaterialet altfor variert og det er for få gode spillere med norsk pass. Jeg håper imidlertid Drillo, og senere Solbakken, tør å ta med den nye generasjonen norske fotballspillere som har det jeg kaller et internasjonalt snitt over seg. Landslagsuttaket til Sveits-kampen senere i November vitner ikke om nytenkning. Riktignok vil jeg fortsette å se en Brede Hangeland som sjef i det norske forsvaret videre med kapteinsbindet rundt armen, han har litt av den samme autoriteten Rune Bratseth i sin tid hadde. Jeg vil se en Per Ciljan Skjelbred på midten, som vi gang på gang ser har ferdigheter som gjør ham mer egnet for spansk eller italiensk fotball enn den norske tippeligaen, og jeg vil gjerne se at spillere som Tarik Elyonussi, Joshua King og Håvard Nordtveit få plass i troppen, gjerne på bekostning av eldre spillere som ikke har levert varene de senere årene. Så får vi heller leve med en og annen ”breakdown” og langpasning mot etablert forsvar i god Drillo-stil.


Heia Norge!