Kalenderen viser andre halvdel av november, selv om termometeret sier noe annet. Nå er det for så vidt ikke noe nytt at tåke, regn og varmegrader dominerer i disse tider, men like fullt – det er jul igjen, folkens!
Julen er en snodig høytid. En ikke ubetydelig andel av landets befolkning får svettetokter og utslett i samme øyeblikk Handelsstanden feirer julegateåpning med brask og bram i byen. Lange handlelister, ambisjoner om syv slag kaker, forestående familiesammenkomster og det uvinnelige presset om sprø svor på ribba legger seg om en klump om foten. Man må gjennom fuktige julebord og tilstelninger med kolleger, familie og venner, diverse juleavslutninger, turen går på loftet for å finne pappesken med julepynt og huset må vaskes og pyntes. Etter som lysene tennes i adventsstaken økes stressnivået og tanker som ”det skal godt å bli ferdig med denne hersens jula”, tenkes i de tusen hjem. Aggresjon og frustrasjon tårner seg opp og man får sure oppstøt av å se enda en smørblid, rødkledd nisse med trivselsvekt som åpenbart går på lykkepillen.
Det er bunnsolid empiri i mine ord; dessverre er julen høytid for både skillsmisser, krisesentre og selvmord, likeså for trafikkulykker, spesielt i parkeringshus på kjøpesentre blant stressede fedre og mødre med høy puls og stadig tommere lommebok. Julen 2009 spås til å bli et toppår for handel og over halvparten av befolkningen er optimistiske og kommer til å legge igjen mer penger i butikkene enn hva de gjorde i finanskrisejula 2008. Handelsnæringen tar bølgen for nordmenns kjøpelyst!
Oppskriften for å møte julens mange utfordringer er god planlegging. (En leveregel jeg for så vidt er tro mot året rundt…) Gjør unna julegavene tidlig, det kan vise bli både billigere og selve handelen til en triveligere opplevelse enn å havne opp hos Gullsmeden med klamme hender lille julaften kl 1730. Skriv lister og følg dem.
Riktignok er det et faktum at ikke alt kan klargjøres tidlig, jeg snakker ikke her om å pynte juletreet i november, men i tillegg til planleggingsevne tror jeg det hjelper å ha moderate ambisjoner – det er tross alt tanken som teller. Ikke sant?
fredag 20. november 2009
fredag 13. november 2009
Maratondrømmen
Først en erkjennelse; jeg er ikke særlig god til å løpe. Ikke løper jeg spesielt fort og heller ikke spesielt langt og jeg behersker i hvert fall ikke kombinasjonen av fort og langt, som må sies å være en grunnforutsetning for å kunne gjennomføre et maratonløp på 42 km.
Allikevel går jeg svanger med en drøm som den senere tid har blitt et mål om å løpe maraton. Etter 25 år som fotballspiller på mosjonistnivå, har jeg nå blitt en avdanket midtbanesliter som har parkert fotballstøvlene på hylla. Kanskje for godt. Bortsett fra et relativt sterkt konkurranseinstinkt mangler jeg de fleste forutsetninger for å realisere målet mitt. Men i løpet av det siste året har jeg oppdaget gleden det å løpe gir. Tidligere kunne det være et ork å snøre på seg joggeskoene og legge i vei på en løpetur. Nå om dagen derimot er det med iver og glede jeg ikler meg nye løpetights, riktig teknisk bekledning og hodelykt og setter kursen for skogen, for deretter sirlig loggføre dagens bestrebelser i treningsdagboka. Ja, det på det nivået folkens!
Så hva har skjedd? For det første, noe må man da gjøre når barna har krøpet til køys og trangen til å se Jakten på Kjærligheten eller andre mer eller mindre uinteressante reality-konsepter er fullstendig fraværende. Dessuten, fysisk fostring har jeg alltid vært varm tilhenger av og løping er så lett tilgjengelig og krever lite forberedelser og tidsforbruk i en travel hverdag. Motivasjonen har på mange måter økt i takt med antall turer i marka og følelsen av fremgang og mestring av min nye hobby er rett og slett berusende. Vel så tilfredsstillende er den positive innvirkningen løpingen har gitt på min mentale helse; det er godt å la tankene fare fritt med en puls på 160 under trekronene i Fredrikstadmarka og ingenting slår følelsen etter en godt gjennomført økt med jevn produksjon av endorfiner. Det gir både selvtillit og lykkefølelse.
Imidlertid tar det tid å transformere en stutt kropp med en BMI på den øvre delen av 20 tallet med kort muskulatur i lår og legger til en lettbent gaselle med evne til å tåle høy belastning over tid. Lang tid. Legger man til at jeg trolig er på topp 10-listen over nordmenn med ekstrem plattfot (min far sier jeg er så plattfot at når jeg står barbeint kan jeg kjenne at jorda er rund…) vil tro Johan Kaggestad ville ha sett med sunn skepsis på å gjøre meg til en habil maratonløper.
Trøsten får være at jeg nok ikke stiller på startstreken i Oslo, New York eller Berlin med det aller første. Kanskje neste år, kanskje 2011 eller 2012? Hvem vet? Så lenge selve løpetreningen i seg selv gir meg så mye, har jeg ingen hast med å konkurrere med andre enn meg selv og treningsdagboka. Men jeg ser frem til den dagen jeg krysser målstreken etter 41 195 meter, høyst sannsynlig utmattet med forhåpentligvis lykkelig over å ha realisert en drøm jeg skrev om på ett av NSBs morgentog mellom Fredrikstad og Oslo en kald novembermorgen i 2009.
Allikevel går jeg svanger med en drøm som den senere tid har blitt et mål om å løpe maraton. Etter 25 år som fotballspiller på mosjonistnivå, har jeg nå blitt en avdanket midtbanesliter som har parkert fotballstøvlene på hylla. Kanskje for godt. Bortsett fra et relativt sterkt konkurranseinstinkt mangler jeg de fleste forutsetninger for å realisere målet mitt. Men i løpet av det siste året har jeg oppdaget gleden det å løpe gir. Tidligere kunne det være et ork å snøre på seg joggeskoene og legge i vei på en løpetur. Nå om dagen derimot er det med iver og glede jeg ikler meg nye løpetights, riktig teknisk bekledning og hodelykt og setter kursen for skogen, for deretter sirlig loggføre dagens bestrebelser i treningsdagboka. Ja, det på det nivået folkens!
Så hva har skjedd? For det første, noe må man da gjøre når barna har krøpet til køys og trangen til å se Jakten på Kjærligheten eller andre mer eller mindre uinteressante reality-konsepter er fullstendig fraværende. Dessuten, fysisk fostring har jeg alltid vært varm tilhenger av og løping er så lett tilgjengelig og krever lite forberedelser og tidsforbruk i en travel hverdag. Motivasjonen har på mange måter økt i takt med antall turer i marka og følelsen av fremgang og mestring av min nye hobby er rett og slett berusende. Vel så tilfredsstillende er den positive innvirkningen løpingen har gitt på min mentale helse; det er godt å la tankene fare fritt med en puls på 160 under trekronene i Fredrikstadmarka og ingenting slår følelsen etter en godt gjennomført økt med jevn produksjon av endorfiner. Det gir både selvtillit og lykkefølelse.
Imidlertid tar det tid å transformere en stutt kropp med en BMI på den øvre delen av 20 tallet med kort muskulatur i lår og legger til en lettbent gaselle med evne til å tåle høy belastning over tid. Lang tid. Legger man til at jeg trolig er på topp 10-listen over nordmenn med ekstrem plattfot (min far sier jeg er så plattfot at når jeg står barbeint kan jeg kjenne at jorda er rund…) vil tro Johan Kaggestad ville ha sett med sunn skepsis på å gjøre meg til en habil maratonløper.
Trøsten får være at jeg nok ikke stiller på startstreken i Oslo, New York eller Berlin med det aller første. Kanskje neste år, kanskje 2011 eller 2012? Hvem vet? Så lenge selve løpetreningen i seg selv gir meg så mye, har jeg ingen hast med å konkurrere med andre enn meg selv og treningsdagboka. Men jeg ser frem til den dagen jeg krysser målstreken etter 41 195 meter, høyst sannsynlig utmattet med forhåpentligvis lykkelig over å ha realisert en drøm jeg skrev om på ett av NSBs morgentog mellom Fredrikstad og Oslo en kald novembermorgen i 2009.
torsdag 5. november 2009
Norsk landslagsfotball på rett vei?
Så ble det slik de aller flest har antatt en stund; Drillo fortsetter som landslagssjef inn i kvalifiseringen for EM 2012. Mer overraskende var at toppfotballsjef Nils Johan Semb trakk opp Ståle Solbakken av hatten som Drillos erstatter allerede nå med virkning fra 2012. Ikke minst med tanke på at Ståle Solbakken selv uttalte til mediene forrige uke at ”dere kan skyte meg om jeg blir landslagssjef for Norge”. Positivt for den norske fotballfamilien at vi i det minste har fått en avklaring, ettersom spillere, sponsorer, publikum og ikke minst pressen har spekulert i det kjedsommelige på utfallet av prosessen Semb nylig tok over ledelsen av. Det skal han ha den godeste Nils Johan – han fikk signert en avtale raskt, og når han først var i gang signerte han like godt to!
Men er dette riktig vei å gå for norsk fotball de seks neste årene?
Ingen har tro på at verken Semb, Drillo eller Ståle Solbakken vil revolusjonere norsk fotball. Spørsmålet er om dette trekløveret i det hele tatt kan ta norsk fotball i retning av nye sluttspill? Drillo har erkjent at mye har skjedd i internasjonal fotball siden han ledet Norge i vårt hittil siste VM-sluttspill, og at stram, defensiv organisering, et velfungerende soneforsvar med tette pressledd i 4-5-1 og fokus på dødballer alene ikke vil ta oss verken til Polen 2012 eller til Brasil 2014. Ikke bare har de ledende fotballnasjonene tangert oss, kanskje sågar passert oss på disse feltene, men de har hatt en helt annen utvikling i det offensive spillet, både kollektivt og individuelt. Norge er fullstendig akterutseilt på de områdene som har tatt Spania, Brasil og Nederland til toppen av FIFA-rankingen; hurtig og presist offensivt pasningsspill, kreativ individualisme (satt i system?) og ekstrem-kontringsspill når muligheten byr seg.
Jeg er redd vi for øyeblikket må se i øynene at vi ikke har noe i Sør-Afrika å gjøre neste sommer. Til det er spillermaterialet altfor variert og det er for få gode spillere med norsk pass. Jeg håper imidlertid Drillo, og senere Solbakken, tør å ta med den nye generasjonen norske fotballspillere som har det jeg kaller et internasjonalt snitt over seg. Landslagsuttaket til Sveits-kampen senere i November vitner ikke om nytenkning. Riktignok vil jeg fortsette å se en Brede Hangeland som sjef i det norske forsvaret videre med kapteinsbindet rundt armen, han har litt av den samme autoriteten Rune Bratseth i sin tid hadde. Jeg vil se en Per Ciljan Skjelbred på midten, som vi gang på gang ser har ferdigheter som gjør ham mer egnet for spansk eller italiensk fotball enn den norske tippeligaen, og jeg vil gjerne se at spillere som Tarik Elyonussi, Joshua King og Håvard Nordtveit få plass i troppen, gjerne på bekostning av eldre spillere som ikke har levert varene de senere årene. Så får vi heller leve med en og annen ”breakdown” og langpasning mot etablert forsvar i god Drillo-stil.
Heia Norge!
Men er dette riktig vei å gå for norsk fotball de seks neste årene?
Ingen har tro på at verken Semb, Drillo eller Ståle Solbakken vil revolusjonere norsk fotball. Spørsmålet er om dette trekløveret i det hele tatt kan ta norsk fotball i retning av nye sluttspill? Drillo har erkjent at mye har skjedd i internasjonal fotball siden han ledet Norge i vårt hittil siste VM-sluttspill, og at stram, defensiv organisering, et velfungerende soneforsvar med tette pressledd i 4-5-1 og fokus på dødballer alene ikke vil ta oss verken til Polen 2012 eller til Brasil 2014. Ikke bare har de ledende fotballnasjonene tangert oss, kanskje sågar passert oss på disse feltene, men de har hatt en helt annen utvikling i det offensive spillet, både kollektivt og individuelt. Norge er fullstendig akterutseilt på de områdene som har tatt Spania, Brasil og Nederland til toppen av FIFA-rankingen; hurtig og presist offensivt pasningsspill, kreativ individualisme (satt i system?) og ekstrem-kontringsspill når muligheten byr seg.
Jeg er redd vi for øyeblikket må se i øynene at vi ikke har noe i Sør-Afrika å gjøre neste sommer. Til det er spillermaterialet altfor variert og det er for få gode spillere med norsk pass. Jeg håper imidlertid Drillo, og senere Solbakken, tør å ta med den nye generasjonen norske fotballspillere som har det jeg kaller et internasjonalt snitt over seg. Landslagsuttaket til Sveits-kampen senere i November vitner ikke om nytenkning. Riktignok vil jeg fortsette å se en Brede Hangeland som sjef i det norske forsvaret videre med kapteinsbindet rundt armen, han har litt av den samme autoriteten Rune Bratseth i sin tid hadde. Jeg vil se en Per Ciljan Skjelbred på midten, som vi gang på gang ser har ferdigheter som gjør ham mer egnet for spansk eller italiensk fotball enn den norske tippeligaen, og jeg vil gjerne se at spillere som Tarik Elyonussi, Joshua King og Håvard Nordtveit få plass i troppen, gjerne på bekostning av eldre spillere som ikke har levert varene de senere årene. Så får vi heller leve med en og annen ”breakdown” og langpasning mot etablert forsvar i god Drillo-stil.
Heia Norge!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
