Mandag 22.februar 2010 var dagen for revansje, dagen for jubel, dagen for innkassering av en olympisk gullmedalje for fenomenet Petter Northug Jr. Smilet og den kvikke replikken, som hittil i OL har glimret med sitt fravær, var tilbake og alle fikk igjen en del av gutten fra Mosvik i form av bilder og intervjuer.
Da er vel alt som det skal være da?
Nåvel. Jeg vil nødig friskmelde verken Petter Northug eller norsk herrelangrenn riktig ennå.
Sprintstafett er med all respekt ikke den olympiske langrennsøvelsen de øvrige nasjonene satser hardest på og i så måte er konkurransen om medaljene betydelig mindre enn ved en 15 km friteknikk eller 30 km duatlon. Og vi husker med gru hvordan det gikk; verken Petter Northug eller de andre nordmennene var i nærheten av pallen.
Det som bekymrer fremdeles er den manglende bredden i norsk herrelangrenn. For bak Petter er det tynt. Svært tynt. Det har vi sett de to siste årene og ikke minst under mesterskapet som pågår. Hvor det tidligere var et luksusproblem å ta ut et stafettlag er det i år med bekymring sportssjef Skinstad og trener Djupvik skal plukke løpere til de tre første etappene. Selv på de to klassiske etappene er det i øyeblikket flere spørsmålstegn enn sikre kort. Og på tredjeetappen må vi trolig også denne gang ty til en skiskytter. På onsdag får vi svaret om bredden er god nok til å ta gull nr 2 på herresiden – da er det stafetten som går av stabelen. Et gull på stafetten vil hjelpe på selvtilliten til langrennstroppen.
Bekymringsverdig er også hvordan nordmennene, og Petter Northug i særdeleshet, har taklet motgangen frem til i går. En hel femmil av unnskyldninger i form av dårlige ski, dårlig vær, uflaks og stolpe-ut betraktninger har vært melodien. Northug har dessuten valgt en for ham ny mediestrategi med ”ingen kommentar” i verste politiker-stil i det har han lusket seg bort fra arenaen og inn i smøreboden med blikket festet i påskesnøen i Whistler. Er presset for stort og har han ikke taklet det? Noen bør i alle fall fortelle gutten at taushet og surmuling ikke er måten å opprettholde fornøyde sponsorer og sympati hos et krevende norsk langrennspublikum når det butter i mot.
At gullet i går smakte fortreffelig er det allikevel ingen tvil om. Og det smaker enda bedre når svenskene samtidig mislykkes. Slik er det for meg, og jeg tilhører den store skaren av TV-seere som skrur over på SVT når kombinasjonen av norsk suksess/svensk skuffelse utspiller seg. For det viktigste er fremdeles å slå svenskene… Sånn er det bare!
Seks herlige konkurransedager gjenstår i disse olympiske vinterlekene. Det kan fremdeles bli flusst av medaljer til de norske utøverne og det er duket for seks kvelder i godstolen foran TV-apparatet. Kandidatene er mange og de jeg ser spesielt frem til er kveldens 10 000 meter på skøyter, totalt fem stafetter i kombinert, langrenn og skiskyting, herrenes storslalom, curling-klovnenes semifinale og forhåpentligvis finale, samt de lengste langrennsdistansene til helgen.
Vi går for gull på samtlige!
Heia Norge!
tirsdag 23. februar 2010
mandag 1. februar 2010
Kjønn og sport
Herrenes håndball-EM er over og i likhet med de to foregående mesterskapene (VM og OL) stakk franskmennene av med trofeet. Norge leverte spill i tråd med forventningene og fikk en respektabel 7.plass, faktisk den nest beste norske prestasjonen i et Europamesterskap noensinne. Gjennom TV-ruta fikk vi servert underholdning av ypperste merke; kraft, teknikk, tempo, spenning, glede og skuffelser.
For en drøy måned siden gikk kvinnenes håndball-VM av stabelen, med Norge som bronsevinnere. Historisk sett har håndball-jentene hatt (og fremdeles har) et kjæledegge-stempel blant det norske publikum. De har vunnet trofeer på bestilling og det norske folket har hyllet jentene for deres prestasjoner. Allikevel drister jeg meg ut på glattisen med følgende påstand:
Påstand: Herrenes håndball-EM hadde en langt høyere underholdningsverdi for det norske publikum enn kvinnenes håndball VM i desember.
Hva baserer jeg den påstanden på? Er det ikke bedre å se jentene ta medalje enn herrene ”vinne” en 7.plass?
Nei, ikke etter mitt syn. Årsaken er kort og godt at det er mye morsommere å se herrene spille jevne, spennende oppgjør som underdogs (selv om de tapte 3 av de mest avgjørende kampene) enn å se jentene vinne enkle seire for halv maskin. Da er dette basert på det jeg herved definerer som teknisk underholdningsverdi . Et begrep som jeg best kan beskrive hva hver enkelt spiller og laget som helhet gjør i hver enkelt situasjon i 2 x 30 minutter på banen, uavhengig av sluttresultat. Jeg opplever herrehåndballen som langt mer fartsfylt, spektakulær og imponerende – derigjennom mer underholdende på tross av at resultatene til gutta ikke kan måle seg med jentenes meritter, verken nå eller ved tidligere anledninger.
Jeg har diskutert dette caset med venner og kolleger den senere tid, og meningene er delte hvorvidt det er mer underholdende å se herrene spille og tape enn å se jentene spille og vinne. Men går det an å diskutere kjønn og sport på mer universell basis? Er det alltid slik at herreidrett har en høyere teknisk underholdningsverdi enn kvinneidrett?
Med fare for å bli stemplet som mannssjåvinist og antifeminist, drister jeg meg til påstand nr 2:
Påstand: Det finnes ingen idrettsgrener på det olympiske programmet der kvinnelige utøvere overgår mennene i teknisk underholdningsverdi.
Det var mer spektakulært å se Usain Bolt vinne herrenes 100 meter i fjorårets friidretts-VM i Berlin enn å se Shell-Ann Fraser gjøre det samme for kvinnene. Det var mer underholdende å se Barcelona vinne fjorårets Champions League for herrer enn å se Duisburgs kvinner vinne osv.
Mulig jeg tar feil her. Det er også fullt mulig at noen har noen eksempler på det motsatte, og hvis så er tilfellet er jeg svært interessert i å få vite om det.
Jeg burde kanskje konkludert med å utbasunere at mennene er det sterke kjønn og at kvinnene passer bedre på kjøkkenet enn på idrettsarenaen, men det kan jeg ikke stå inne for og det er heller ikke mitt synspunkt og min hensikt med dette innlegget.
Kjør debatt!
For en drøy måned siden gikk kvinnenes håndball-VM av stabelen, med Norge som bronsevinnere. Historisk sett har håndball-jentene hatt (og fremdeles har) et kjæledegge-stempel blant det norske publikum. De har vunnet trofeer på bestilling og det norske folket har hyllet jentene for deres prestasjoner. Allikevel drister jeg meg ut på glattisen med følgende påstand:
Påstand: Herrenes håndball-EM hadde en langt høyere underholdningsverdi for det norske publikum enn kvinnenes håndball VM i desember.
Hva baserer jeg den påstanden på? Er det ikke bedre å se jentene ta medalje enn herrene ”vinne” en 7.plass?
Nei, ikke etter mitt syn. Årsaken er kort og godt at det er mye morsommere å se herrene spille jevne, spennende oppgjør som underdogs (selv om de tapte 3 av de mest avgjørende kampene) enn å se jentene vinne enkle seire for halv maskin. Da er dette basert på det jeg herved definerer som teknisk underholdningsverdi . Et begrep som jeg best kan beskrive hva hver enkelt spiller og laget som helhet gjør i hver enkelt situasjon i 2 x 30 minutter på banen, uavhengig av sluttresultat. Jeg opplever herrehåndballen som langt mer fartsfylt, spektakulær og imponerende – derigjennom mer underholdende på tross av at resultatene til gutta ikke kan måle seg med jentenes meritter, verken nå eller ved tidligere anledninger.
Jeg har diskutert dette caset med venner og kolleger den senere tid, og meningene er delte hvorvidt det er mer underholdende å se herrene spille og tape enn å se jentene spille og vinne. Men går det an å diskutere kjønn og sport på mer universell basis? Er det alltid slik at herreidrett har en høyere teknisk underholdningsverdi enn kvinneidrett?
Med fare for å bli stemplet som mannssjåvinist og antifeminist, drister jeg meg til påstand nr 2:
Påstand: Det finnes ingen idrettsgrener på det olympiske programmet der kvinnelige utøvere overgår mennene i teknisk underholdningsverdi.
Det var mer spektakulært å se Usain Bolt vinne herrenes 100 meter i fjorårets friidretts-VM i Berlin enn å se Shell-Ann Fraser gjøre det samme for kvinnene. Det var mer underholdende å se Barcelona vinne fjorårets Champions League for herrer enn å se Duisburgs kvinner vinne osv.
Mulig jeg tar feil her. Det er også fullt mulig at noen har noen eksempler på det motsatte, og hvis så er tilfellet er jeg svært interessert i å få vite om det.
Jeg burde kanskje konkludert med å utbasunere at mennene er det sterke kjønn og at kvinnene passer bedre på kjøkkenet enn på idrettsarenaen, men det kan jeg ikke stå inne for og det er heller ikke mitt synspunkt og min hensikt med dette innlegget.
Kjør debatt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
