Mandag 22.februar 2010 var dagen for revansje, dagen for jubel, dagen for innkassering av en olympisk gullmedalje for fenomenet Petter Northug Jr. Smilet og den kvikke replikken, som hittil i OL har glimret med sitt fravær, var tilbake og alle fikk igjen en del av gutten fra Mosvik i form av bilder og intervjuer.
Da er vel alt som det skal være da?
Nåvel. Jeg vil nødig friskmelde verken Petter Northug eller norsk herrelangrenn riktig ennå.
Sprintstafett er med all respekt ikke den olympiske langrennsøvelsen de øvrige nasjonene satser hardest på og i så måte er konkurransen om medaljene betydelig mindre enn ved en 15 km friteknikk eller 30 km duatlon. Og vi husker med gru hvordan det gikk; verken Petter Northug eller de andre nordmennene var i nærheten av pallen.
Det som bekymrer fremdeles er den manglende bredden i norsk herrelangrenn. For bak Petter er det tynt. Svært tynt. Det har vi sett de to siste årene og ikke minst under mesterskapet som pågår. Hvor det tidligere var et luksusproblem å ta ut et stafettlag er det i år med bekymring sportssjef Skinstad og trener Djupvik skal plukke løpere til de tre første etappene. Selv på de to klassiske etappene er det i øyeblikket flere spørsmålstegn enn sikre kort. Og på tredjeetappen må vi trolig også denne gang ty til en skiskytter. På onsdag får vi svaret om bredden er god nok til å ta gull nr 2 på herresiden – da er det stafetten som går av stabelen. Et gull på stafetten vil hjelpe på selvtilliten til langrennstroppen.
Bekymringsverdig er også hvordan nordmennene, og Petter Northug i særdeleshet, har taklet motgangen frem til i går. En hel femmil av unnskyldninger i form av dårlige ski, dårlig vær, uflaks og stolpe-ut betraktninger har vært melodien. Northug har dessuten valgt en for ham ny mediestrategi med ”ingen kommentar” i verste politiker-stil i det har han lusket seg bort fra arenaen og inn i smøreboden med blikket festet i påskesnøen i Whistler. Er presset for stort og har han ikke taklet det? Noen bør i alle fall fortelle gutten at taushet og surmuling ikke er måten å opprettholde fornøyde sponsorer og sympati hos et krevende norsk langrennspublikum når det butter i mot.
At gullet i går smakte fortreffelig er det allikevel ingen tvil om. Og det smaker enda bedre når svenskene samtidig mislykkes. Slik er det for meg, og jeg tilhører den store skaren av TV-seere som skrur over på SVT når kombinasjonen av norsk suksess/svensk skuffelse utspiller seg. For det viktigste er fremdeles å slå svenskene… Sånn er det bare!
Seks herlige konkurransedager gjenstår i disse olympiske vinterlekene. Det kan fremdeles bli flusst av medaljer til de norske utøverne og det er duket for seks kvelder i godstolen foran TV-apparatet. Kandidatene er mange og de jeg ser spesielt frem til er kveldens 10 000 meter på skøyter, totalt fem stafetter i kombinert, langrenn og skiskyting, herrenes storslalom, curling-klovnenes semifinale og forhåpentligvis finale, samt de lengste langrennsdistansene til helgen.
Vi går for gull på samtlige!
Heia Norge!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Martin da. Det viktigste er ikke å slå svenskene - du leser for mye tabloider. Svenskene har bare sett seg litt lei av den eplekjekke stilen til Northug jr. og for å være ærlig kan jeg si meg litt enig. Hadde han vært fra ett eller annet land, og ikke Norge, hadde jeg tenkt at han var en kødd.
SvarSlettFra munnkurv til selvelskende og selvutnevnt spurtkonge på en dag/ett gull. Det blir bare for dumt. Hadde Petter hatt to gram med ydmykhet i proteinshaken sin etter hver trening ville en hel skiverden elsket han. Han er jo rå - men dette handler om å takle alle forhold - som skiløpere bør kunne.
Så hva er det jeg egentlig prøver å si? I OL er mye mer spektakulært å se folk som varierer i prestasjoner enn jernmenn og jernkvinner. Uforutsigbarheten i OL er jo litt av sjarmen. Og det må Northug jr. skjønne. Se på KS steira på damesiden; den evige 4.kvinne så nokså fornøyd ut etter stafettgullet(erveret etter ditt innlegg). Det er historie selv en iskald kyniker som meg selv kan felle en tåre av.
klemz
BBB