Evaluering

I dag er det blåmandag! Det er dagen etter 9.oktober og Fredrikstadmarka Rundt 2011 er historie. For en drøy måned siden fortalte jeg i innlegget http://angeltveitbaltzersen.blogspot.com/2011/09/nar-veden-er-i-hus.html om mitt mål for året, men den kloke leser trenger vel bare å lese overskrift og første setning for å forstå hvordan det gikk…


Jeg gikk på en smell og var ikke i nærheten av målet, men hva skjedde? Det er tid for evaluering!

Oppkjøringen var det ingenting å si på. Øktene gikk som planlagt, var av god kvalitet og senest 28.september løp jeg en 10 km på 51 minutter uten å anstrenge meg nevneverdig. Jeg har følt meg lett og fin, og både pust og muskulatur skulle tilsi at jeg har gjort forberedelsene riktig.

Riktignok har jeg fått meg gips (!) på armen i mellomtiden, men jeg nekter å tro at et brukket håndledd kan medføre nevneverdig ulempe; løping skjer tross alt i all hovedsak med beina!

På selve løpsdagen var det imidlertid ikke mye som stemte. Jeg hadde bestemt meg for å åpne pent, og gjorde også det rent tidsmessig og de første 3 km gikk på 15 blank. Men pulsen var allerede på dette tidspunktet altfor høy (over 175/93 % av maks) og jeg merket at kroppen ikke var helt i slag. Jeg jobbet imidlertid videre og ved 10 km viste klokka under 53 minutter, men jeg hadde brukt mye mer krefter enn planlagt og jeg fikk bange anelser. I stigningene mellom 9,5 og 13 km var det ikke mye å hente og da løypa vendte sørover og jeg fikk den stive kulingen og piskregnet i fleisen hadde jeg ikke krefter til å ”slå om”. Da ble det tungt for alvor.

De siste 6 km som jeg hadde planlagt å benytte ca 29 minutter på ble til 35 minutter. Det som skulle bli en parademarsj mot ny rekord ble i stedet en kamp for å komme til mål. På bildet ser dere en desillusjonert mosjonist med blytunge bein 2 kilometer fra mål.

Sluttiden 1:52 er personlig verstenotering og går med det rett i glemmeboken.

Vi får vel prøve igjen neste år da!

Da, folkens! Da skal jeg klare en time og førtifem minutter.

Til valgurnene

På vei til toget i ettermiddag gikk jeg gjennom Spikersuppa i Oslo og lukten av valgflesk lå som et tykt lag skodde over området. Det er oddetallsår, det er september og det er valg. Nå i 2011 er det ”våre fremste kvinner og menn” i kommunene og Fylktestinget som kjemper om publikums gunst, godt hjulpet av de respektive partienes sentrale politikeres bidrag.


Jeg anser meg selv for å være en relativt oppegående samfunnsborger og er generelt interessert i det politiske bildet, men har så langt har ikke engasjert meg nevneverdig i valgkampen. Det er bare å beklage. Eller skal jeg det? Det faktum at jeg ikke har latt meg engasjere vil jeg tro henger sammen med politikernes evne til å engasjere meg? Hittil, altså knappe tre dager før valgdagen, har givende meningsutvekslinger politikerne mellom vært mangelvare. Både lokalt, regionalt og sentralt.

Det er egentlig litt trist, for jeg antar jeg ikke er alene. Forrige kommune- og fylkestingsvalg fikk bare ca 6 av 10 stemmeberettigede nordmenn ut fra saccosekken og til valglokalet og lite tyder på en markant økning dette året. Kommunale og fylkeskommunale anliggender engasjerer åpenbart ikke befolkningen i like stor grad som når det er Stortingsvalg, det viser valgdeltakelsen historisk sett. Den lokale innflytelsen har de siste årene blitt redusert og det gjør at de store, gode og interessante lokale (kommunale) sakene glimrer med sitt fravær. Slik ser det i alle fall ut i det politiske landskapet i Fredrikstad.

Men ”verst” av alt er allikevel at Fylkestinget er på valg, altså de folkevalgte som er valgt inn til å styre de fylkeskommunale anliggender. Jeg har lenge spurt meg hva i all verden en fylkespolitiker gjør (og ikke gjør) og har nå satt meg litt inn i Fylkestinget og fylkeskommunens mandat. Hold dere fast:

Sammen med staten og kommunene utgjør fylkeskommunene det offentlige Norge. Hovedoppgavene til fylkeskommunen er videregående opplæring og regional utvikling. Fylkeskommunen leverer de velferdstilbudene som er for store til at enkeltkommuner kan levere dem, og tilbud som går på tvers av kommunegrensene.


Østfold fylkeskommune har ansvaret for den regionale samfunnsutviklingen. Det betyr at vi skal arbeide for utvikling av arbeidsplasser gjennom å stimulere til nyskaping og innovasjon. I tillegg arbeider vi med å gi næringslivet best mulig rammevilkår, for eksempel gjennom utvikling i samferdselsektoren. Dette forutsetter et aktivt lederskap i det regionale partnerskapet med alle aktører: næringsliv, kompetansemiljøer, virkemiddelaktører, interesseorganisasjoner og kommuner.

Nåvel…

At de har ansvaret for de videregående skolene er vel og bra, men de er like fullt underlagt klokkerklare retningslinjer fra Regjering, Storting og de vedtak som fattes og utøves gjennom departementene. Med andre ord vil jeg tro det er begrenset hvor mye innflytelse og handlerom Fylkestinget har.

Fylkeskommunen har også ansvaret for følgende; igjen – hold dere fast:

Fosser og vassdrag, internasjonalt arbeid, samferdsel og næringsutvikling, kultur og minnevern, plan, areal og miljø m.v. Fra tidligere er jeg kjent med begrepet Fylkesvei, og det betyr, ikke overraskende, at de har ansvaret for en del av veinettet i fylket. En kuriositet her at flere riksveier den senere tid har blitt overført til Fylkeskommunen, for at Fylkeskommunen skal ha litt mer ”å pusle med”…

Jeg har for eksempel til gode å tenke: ”La oss håpe Fylkeskommunen tar tak i dette” eller ”her må jeg lene meg til min kjære Fylkeskommune og håpe de rydder opp” eller liknende. Jeg har også til gode å oppleve en samlende, dyktig fylkestingspolitiker stå på barrikadene med en fanesak innbyggerne i fylket er brennende opptatt av.

Nå skal jeg altså om tre dager velge mine representanter på Fylkestinget for de fire neste årene. Det kan bli en utfordring, all den tid jeg ikke ser viktigheten av Fylkeskommunen som offentlig organ. Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene om å ha denne oppfattelsen.

Jeg kjenner ikke den offentlige forvaltningen i Norge godt nok til skyte organet Fylkeskommune ned, gjennom å la Stat og Kommune overta de oppgavene den er satt til å utøve. Men fra et perspektiv som velger er det liten tvil om at det er langt mellom de fruktbare fylkeskommunale debattene som skiller representantene og partiene fra hverandre og hva de vil med politikken de utøver.

Men stemme skal jeg, både på kommune- og fylkestingsrepresentanter! Man gjør da sin plikt som borger av samfunnet, må vite…

Godt valg!

PS: Ikke glem Kirkevalget!

Når veden er i hus

Vinterens ved er i hus! Samfulle seks storsekker med knusktørr blandingsved fra Østfoldskogene ligger sirlig stablet under verandaen klar til å nyttegjøres i den kalde årstiden. Å få veden i hus har nærmest fått en ritualliknende status som definitivt markerer sommerens slutt. Samtidig betyr det at høsten er i anmarsj, enten vi liker det eller ikke. De lyse, varme sommerkveldene er historie og følelsen av varm sand mellom tærne fra feriens late strandliv er som perifere minner å regne.


September måned innebærer samtidig Oppkjøring (med stor O) til høstens vakreste eventyr i Fredrikstadmarka; det årlige terrengløpet Fredrikstadmarka Rundt. En 20 km kraftprøve i det flotteste tur- og treningsterrenget Østfold har å by på. Vel og merke.



Martin i Fr.marka Rundt 2010



I år er datoen 9.oktober og jeg skal for 3.gang måle krefter og utholdenhet, i første rekke med meg selv, sammen med 200 – 300 likesinnede. Målet er klart; i år skal jeg under en time og førtifem minutter. Ikke all verdens tid, jeg vet det, men like fullt en målsetning jeg har satt meg og har som motivasjon under Oppkjøringen.

Når man er hobbymosjonist som meg, med ufordelaktig BMI, lange arbeidsdager og dertil liten fritid, fungerer det svært godt å ha noe å trene mot. Sofaen formelig roper på meg etter barnas leggetid ved 20-tiden og TVen står på sin faste plass og egger til daglig strid mot meg og joggeskoene mine. I Oppkjøringen er det en evig kamp om hegemoniet (Sofaen og TVen vs. Skogen) og da er det ekstra viktig å ha satt seg et oppnåelig mål som motiverer og får meg ut av huset.

Med fjorårets en time og drøye førtiniminutter fra samme løp friskt i minne, gjelder det å trosse all verdens fristende realityshows, regnvær og dårlige unnskyldninger, få på seg pulsklokke og løpehabitt og legge i vei i skogen. Hittil har det gått ganske så bra! Etter en aktiv vår og sommer, riktignok med litt for store doser grillmat og øl som i øyeblikket har gitt meg et par kilos ekstra ulempe i mageregionen, har jeg nå blikket rettet mot 9.oktober.

En god dose fersk treningslitteratur gjennom Kondis-magasinet og 12 kvalitetsøkter i august måned har jeg et brukbart grunnlag, i alle fall sammenliknet med foregående år. Nå gjelder det å få gjennomført de tre helt nødvendige ukentlige turene de neste fem ukene. En helt rolig langtur på 12 – 17 km, en litt raskere tur på 8 – 10 km og en skikkelig intervalløkt per uke er min 1.45-resept. Dette kombinert med et mer behersket matinntak enn hva jeg normalt kan skryte av for å gjøre løpet den 9.oktober til en litt ”lettere” affære.

Med en motivasjon som selv den ivrigste polfarer kan misunne har jeg den mentale innstillingen på plass. Nå gjelder det å holde seg unna leie overtråkk som jeg dessverre har en tendens til å ryke på for å være så godt forberedt som overhodet mulig.

Jeg gleder meg allerede til å stå opp før resten av familien i morgen tidlig, få i meg litt næring for så å legge i vei i marka, kjenne hjertepumpa jobbe og beinmuskulaturen svi og la tankene vandre helt fritt, men aldri lenger vekk enn at jeg har en time og førtifem minutter i bakhodet.

I år kommer jeg til å klare det!

En time og førtifem minutter!

… og så skal jeg hjem å fyre i peisen etterpå…

Minner

Noen barndomsminner sitter sterkere i enn andre. For meg er min aller første tur på Fredrikstad Stadion en minnerik opplevelse; det var i 1984, jeg var knappe 6 år og Rosenborg sto på motsatt banehalvdel. Del var en fin vårdag i slutten av april og min far tok med seg den yngste poden på kamp. Riktignok ble det tap 0-2, men opplevelsen like fullt positiv og sterk.


I går, drøye 27 år senere, tok jeg med meg min eldste sønn (og min far) for aller første gang på Stadion. Resultatet ble også denne gangen 0-2 i en heller laber forestilling mot Tromsø, men jeg drister meg til å påstå dette er noe min sønn også vil huske en god stund fremover. Ikke selve kampen, men av turen til og fra, spenningen i forkant, besøkene i kiosken og stemningen på tribunen.

27 år er lang tid, men når jeg i dag skal ta en kikk i bakspeilet er det ikke for å starte på mine memoarer – det blir i tidligste laget. Det siste halvåret er tilstrekkelig å drodle om på en togtur mellom Fredrikstad og Oslo. Da jeg sist publiserte noe her var datoen 30.november 2010 – lenge nok til at man har samlet noen minner i mellomtiden. For meg handler livet blant annet om å samle positive minner, små og store, mindre hverdagslige og store begivenhetsrike minner. Fortrinnsvis sammen med familie, venner og kolleger, men også helt private minner som for eksempel en langrennstur en grytidlig morgen i februar på gnistrende vinterføre i strålende solskinn i Fredrikstadmarka.

Ofte er sommer og ferietid en fin anledning til å samle nye, gode minner. Med knappe 4 arbeidsdager igjen til ferien er det ikke fritt for at jeg gleder meg voldsomt til å koble av, la togforsinkelser og signalfeil bero, legge bort arbeids-PCen, logge av jobbmodusen og bare slappe av. Samle nye minner med familie og venner. Som å ta morgenbad på hytta etter en joggetur på Onsøylandet. Spise ferske, grillede sardiner og en kald pils på en fortausrestaurant i Portugal. Bygge sandslott på stranda med barna. En kveldsrunde på golfbanen.

Jeg håper sommeren 2011 blir fin. At jeg om 27 år fremdeles har minner fra den som sitter i.

God sommer!