Jeg gikk på en smell og var ikke i nærheten av målet, men hva skjedde? Det er tid for evaluering!
Oppkjøringen var det ingenting å si på. Øktene gikk som planlagt, var av god kvalitet og senest 28.september løp jeg en 10 km på 51 minutter uten å anstrenge meg nevneverdig. Jeg har følt meg lett og fin, og både pust og muskulatur skulle tilsi at jeg har gjort forberedelsene riktig.
Riktignok har jeg fått meg gips (!) på armen i mellomtiden, men jeg nekter å tro at et brukket håndledd kan medføre nevneverdig ulempe; løping skjer tross alt i all hovedsak med beina!
På selve løpsdagen var det imidlertid ikke mye som stemte. Jeg hadde bestemt meg for å åpne pent, og gjorde også det rent tidsmessig og de første 3 km gikk på 15 blank. Men pulsen var allerede på dette tidspunktet altfor høy (over 175/93 % av maks) og jeg merket at kroppen ikke var helt i slag. Jeg jobbet imidlertid videre og ved 10 km viste klokka under 53 minutter, men jeg hadde brukt mye mer krefter enn planlagt og jeg fikk bange anelser. I stigningene mellom 9,5 og 13 km var det ikke mye å hente og da løypa vendte sørover og jeg fikk den stive kulingen og piskregnet i fleisen hadde jeg ikke krefter til å ”slå om”. Da ble det tungt for alvor.
De siste 6 km som jeg hadde planlagt å benytte ca 29 minutter på ble til 35 minutter. Det som skulle bli en parademarsj mot ny rekord ble i stedet en kamp for å komme til mål. På bildet ser dere en desillusjonert mosjonist med blytunge bein 2 kilometer fra mål.
Sluttiden 1:52 er personlig verstenotering og går med det rett i glemmeboken.
Vi får vel prøve igjen neste år da!
Da, folkens! Da skal jeg klare en time og førtifem minutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar