mandag 10. oktober 2011

Evaluering

I dag er det blåmandag! Det er dagen etter 9.oktober og Fredrikstadmarka Rundt 2011 er historie. For en drøy måned siden fortalte jeg i innlegget http://angeltveitbaltzersen.blogspot.com/2011/09/nar-veden-er-i-hus.html om mitt mål for året, men den kloke leser trenger vel bare å lese overskrift og første setning for å forstå hvordan det gikk…


Jeg gikk på en smell og var ikke i nærheten av målet, men hva skjedde? Det er tid for evaluering!

Oppkjøringen var det ingenting å si på. Øktene gikk som planlagt, var av god kvalitet og senest 28.september løp jeg en 10 km på 51 minutter uten å anstrenge meg nevneverdig. Jeg har følt meg lett og fin, og både pust og muskulatur skulle tilsi at jeg har gjort forberedelsene riktig.

Riktignok har jeg fått meg gips (!) på armen i mellomtiden, men jeg nekter å tro at et brukket håndledd kan medføre nevneverdig ulempe; løping skjer tross alt i all hovedsak med beina!

På selve løpsdagen var det imidlertid ikke mye som stemte. Jeg hadde bestemt meg for å åpne pent, og gjorde også det rent tidsmessig og de første 3 km gikk på 15 blank. Men pulsen var allerede på dette tidspunktet altfor høy (over 175/93 % av maks) og jeg merket at kroppen ikke var helt i slag. Jeg jobbet imidlertid videre og ved 10 km viste klokka under 53 minutter, men jeg hadde brukt mye mer krefter enn planlagt og jeg fikk bange anelser. I stigningene mellom 9,5 og 13 km var det ikke mye å hente og da løypa vendte sørover og jeg fikk den stive kulingen og piskregnet i fleisen hadde jeg ikke krefter til å ”slå om”. Da ble det tungt for alvor.

De siste 6 km som jeg hadde planlagt å benytte ca 29 minutter på ble til 35 minutter. Det som skulle bli en parademarsj mot ny rekord ble i stedet en kamp for å komme til mål. På bildet ser dere en desillusjonert mosjonist med blytunge bein 2 kilometer fra mål.



Sluttiden 1:52 er personlig verstenotering og går med det rett i glemmeboken.

Vi får vel prøve igjen neste år da!

Da, folkens! Da skal jeg klare en time og førtifem minutter.

fredag 9. september 2011

Til valgurnene

På vei til toget i ettermiddag gikk jeg gjennom Spikersuppa i Oslo og lukten av valgflesk lå som et tykt lag skodde over området. Det er oddetallsår, det er september og det er valg. Nå i 2011 er det ”våre fremste kvinner og menn” i kommunene og Fylktestinget som kjemper om publikums gunst, godt hjulpet av de respektive partienes sentrale politikeres bidrag.


Jeg anser meg selv for å være en relativt oppegående samfunnsborger og er generelt interessert i det politiske bildet, men har så langt har ikke engasjert meg nevneverdig i valgkampen. Det er bare å beklage. Eller skal jeg det? Det faktum at jeg ikke har latt meg engasjere vil jeg tro henger sammen med politikernes evne til å engasjere meg? Hittil, altså knappe tre dager før valgdagen, har givende meningsutvekslinger politikerne mellom vært mangelvare. Både lokalt, regionalt og sentralt.

Det er egentlig litt trist, for jeg antar jeg ikke er alene. Forrige kommune- og fylkestingsvalg fikk bare ca 6 av 10 stemmeberettigede nordmenn ut fra saccosekken og til valglokalet og lite tyder på en markant økning dette året. Kommunale og fylkeskommunale anliggender engasjerer åpenbart ikke befolkningen i like stor grad som når det er Stortingsvalg, det viser valgdeltakelsen historisk sett. Den lokale innflytelsen har de siste årene blitt redusert og det gjør at de store, gode og interessante lokale (kommunale) sakene glimrer med sitt fravær. Slik ser det i alle fall ut i det politiske landskapet i Fredrikstad.

Men ”verst” av alt er allikevel at Fylkestinget er på valg, altså de folkevalgte som er valgt inn til å styre de fylkeskommunale anliggender. Jeg har lenge spurt meg hva i all verden en fylkespolitiker gjør (og ikke gjør) og har nå satt meg litt inn i Fylkestinget og fylkeskommunens mandat. Hold dere fast:

Sammen med staten og kommunene utgjør fylkeskommunene det offentlige Norge. Hovedoppgavene til fylkeskommunen er videregående opplæring og regional utvikling. Fylkeskommunen leverer de velferdstilbudene som er for store til at enkeltkommuner kan levere dem, og tilbud som går på tvers av kommunegrensene.


Østfold fylkeskommune har ansvaret for den regionale samfunnsutviklingen. Det betyr at vi skal arbeide for utvikling av arbeidsplasser gjennom å stimulere til nyskaping og innovasjon. I tillegg arbeider vi med å gi næringslivet best mulig rammevilkår, for eksempel gjennom utvikling i samferdselsektoren. Dette forutsetter et aktivt lederskap i det regionale partnerskapet med alle aktører: næringsliv, kompetansemiljøer, virkemiddelaktører, interesseorganisasjoner og kommuner.

Nåvel…

At de har ansvaret for de videregående skolene er vel og bra, men de er like fullt underlagt klokkerklare retningslinjer fra Regjering, Storting og de vedtak som fattes og utøves gjennom departementene. Med andre ord vil jeg tro det er begrenset hvor mye innflytelse og handlerom Fylkestinget har.

Fylkeskommunen har også ansvaret for følgende; igjen – hold dere fast:

Fosser og vassdrag, internasjonalt arbeid, samferdsel og næringsutvikling, kultur og minnevern, plan, areal og miljø m.v. Fra tidligere er jeg kjent med begrepet Fylkesvei, og det betyr, ikke overraskende, at de har ansvaret for en del av veinettet i fylket. En kuriositet her at flere riksveier den senere tid har blitt overført til Fylkeskommunen, for at Fylkeskommunen skal ha litt mer ”å pusle med”…

Jeg har for eksempel til gode å tenke: ”La oss håpe Fylkeskommunen tar tak i dette” eller ”her må jeg lene meg til min kjære Fylkeskommune og håpe de rydder opp” eller liknende. Jeg har også til gode å oppleve en samlende, dyktig fylkestingspolitiker stå på barrikadene med en fanesak innbyggerne i fylket er brennende opptatt av.

Nå skal jeg altså om tre dager velge mine representanter på Fylkestinget for de fire neste årene. Det kan bli en utfordring, all den tid jeg ikke ser viktigheten av Fylkeskommunen som offentlig organ. Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene om å ha denne oppfattelsen.

Jeg kjenner ikke den offentlige forvaltningen i Norge godt nok til skyte organet Fylkeskommune ned, gjennom å la Stat og Kommune overta de oppgavene den er satt til å utøve. Men fra et perspektiv som velger er det liten tvil om at det er langt mellom de fruktbare fylkeskommunale debattene som skiller representantene og partiene fra hverandre og hva de vil med politikken de utøver.

Men stemme skal jeg, både på kommune- og fylkestingsrepresentanter! Man gjør da sin plikt som borger av samfunnet, må vite…

Godt valg!

PS: Ikke glem Kirkevalget!

fredag 2. september 2011

Når veden er i hus

Vinterens ved er i hus! Samfulle seks storsekker med knusktørr blandingsved fra Østfoldskogene ligger sirlig stablet under verandaen klar til å nyttegjøres i den kalde årstiden. Å få veden i hus har nærmest fått en ritualliknende status som definitivt markerer sommerens slutt. Samtidig betyr det at høsten er i anmarsj, enten vi liker det eller ikke. De lyse, varme sommerkveldene er historie og følelsen av varm sand mellom tærne fra feriens late strandliv er som perifere minner å regne.


September måned innebærer samtidig Oppkjøring (med stor O) til høstens vakreste eventyr i Fredrikstadmarka; det årlige terrengløpet Fredrikstadmarka Rundt. En 20 km kraftprøve i det flotteste tur- og treningsterrenget Østfold har å by på. Vel og merke.


Martin i Fr.marka Rundt 2010

I år er datoen 9.oktober og jeg skal for 3.gang måle krefter og utholdenhet, i første rekke med meg selv, sammen med 200 – 300 likesinnede. Målet er klart; i år skal jeg under en time og førtifem minutter. Ikke all verdens tid, jeg vet det, men like fullt en målsetning jeg har satt meg og har som motivasjon under Oppkjøringen.

Når man er hobbymosjonist som meg, med ufordelaktig BMI, lange arbeidsdager og dertil liten fritid, fungerer det svært godt å ha noe å trene mot. Sofaen formelig roper på meg etter barnas leggetid ved 20-tiden og TVen står på sin faste plass og egger til daglig strid mot meg og joggeskoene mine. I Oppkjøringen er det en evig kamp om hegemoniet (Sofaen og TVen vs. Skogen) og da er det ekstra viktig å ha satt seg et oppnåelig mål som motiverer og får meg ut av huset.

Med fjorårets en time og drøye førtiniminutter fra samme løp friskt i minne, gjelder det å trosse all verdens fristende realityshows, regnvær og dårlige unnskyldninger, få på seg pulsklokke og løpehabitt og legge i vei i skogen. Hittil har det gått ganske så bra! Etter en aktiv vår og sommer, riktignok med litt for store doser grillmat og øl som i øyeblikket har gitt meg et par kilos ekstra ulempe i mageregionen, har jeg nå blikket rettet mot 9.oktober.

En god dose fersk treningslitteratur gjennom Kondis-magasinet og 12 kvalitetsøkter i august måned har jeg et brukbart grunnlag, i alle fall sammenliknet med foregående år. Nå gjelder det å få gjennomført de tre helt nødvendige ukentlige turene de neste fem ukene. En helt rolig langtur på 12 – 17 km, en litt raskere tur på 8 – 10 km og en skikkelig intervalløkt per uke er min 1.45-resept. Dette kombinert med et mer behersket matinntak enn hva jeg normalt kan skryte av for å gjøre løpet den 9.oktober til en litt ”lettere” affære.

Med en motivasjon som selv den ivrigste polfarer kan misunne har jeg den mentale innstillingen på plass. Nå gjelder det å holde seg unna leie overtråkk som jeg dessverre har en tendens til å ryke på for å være så godt forberedt som overhodet mulig.

Jeg gleder meg allerede til å stå opp før resten av familien i morgen tidlig, få i meg litt næring for så å legge i vei i marka, kjenne hjertepumpa jobbe og beinmuskulaturen svi og la tankene vandre helt fritt, men aldri lenger vekk enn at jeg har en time og førtifem minutter i bakhodet.

I år kommer jeg til å klare det!

En time og førtifem minutter!

… og så skal jeg hjem å fyre i peisen etterpå…

tirsdag 5. juli 2011

Minner

Noen barndomsminner sitter sterkere i enn andre. For meg er min aller første tur på Fredrikstad Stadion en minnerik opplevelse; det var i 1984, jeg var knappe 6 år og Rosenborg sto på motsatt banehalvdel. Del var en fin vårdag i slutten av april og min far tok med seg den yngste poden på kamp. Riktignok ble det tap 0-2, men opplevelsen like fullt positiv og sterk.


I går, drøye 27 år senere, tok jeg med meg min eldste sønn (og min far) for aller første gang på Stadion. Resultatet ble også denne gangen 0-2 i en heller laber forestilling mot Tromsø, men jeg drister meg til å påstå dette er noe min sønn også vil huske en god stund fremover. Ikke selve kampen, men av turen til og fra, spenningen i forkant, besøkene i kiosken og stemningen på tribunen.

27 år er lang tid, men når jeg i dag skal ta en kikk i bakspeilet er det ikke for å starte på mine memoarer – det blir i tidligste laget. Det siste halvåret er tilstrekkelig å drodle om på en togtur mellom Fredrikstad og Oslo. Da jeg sist publiserte noe her var datoen 30.november 2010 – lenge nok til at man har samlet noen minner i mellomtiden. For meg handler livet blant annet om å samle positive minner, små og store, mindre hverdagslige og store begivenhetsrike minner. Fortrinnsvis sammen med familie, venner og kolleger, men også helt private minner som for eksempel en langrennstur en grytidlig morgen i februar på gnistrende vinterføre i strålende solskinn i Fredrikstadmarka.

Ofte er sommer og ferietid en fin anledning til å samle nye, gode minner. Med knappe 4 arbeidsdager igjen til ferien er det ikke fritt for at jeg gleder meg voldsomt til å koble av, la togforsinkelser og signalfeil bero, legge bort arbeids-PCen, logge av jobbmodusen og bare slappe av. Samle nye minner med familie og venner. Som å ta morgenbad på hytta etter en joggetur på Onsøylandet. Spise ferske, grillede sardiner og en kald pils på en fortausrestaurant i Portugal. Bygge sandslott på stranda med barna. En kveldsrunde på golfbanen.

Jeg håper sommeren 2011 blir fin. At jeg om 27 år fremdeles har minner fra den som sitter i.

God sommer!

tirsdag 30. november 2010

Tilbake i Eliten

Torsdag 25.november 2010 ble kvelden da FFK igjen sikret seg Tippeligakontrakt etter ett år i Adecco, og for en kveld det ble! Grunnlaget ble lagt fire dager tidligere etter årets kamp på kunstgresset på Hønefoss der guttane tok en meget fortjent og overbevisende 4-1 seier. Utgangspunktet var enkelt; 0-3 eller bedre hjemme på Stadion i siste kamp og opprykket ville være et faktum.


Sammen med drøye 9 000 andre hadde jeg funnet frem vinterhabitten og benket meg forventningsfullt på tribunen i nærmere 10 minusgrader. En 90 minutters transportetappe ventet, men spillerne hadde invitert til fest og leverte deretter. Statistikerne snakket om 97 % sannsynlighet for opprykk før kampen, men de siste tre prosentene ble eliminert etter 2-0 etter første omgang og ytterligere to herlige mål i andre omgang. 4-0 og 8-1 totalt over to kamper, en ettertrykkelig beskjed om at vi er tilbake der vi hører hjemme. Sammen med Rosenborg, Vålerenga og Brann. Og Sarpsborg...

”Det er nå jobben begynner” uttalte en rørt FFK-styreleder Svein Johannessen etter kampen. Han kunne ikke beskrevet det bedre. Det er mange elementer som må være på plass for å kunne drive en toppklubb og skape gode resultater med et lag. FFK har et flott Stadion, et engasjert publikum, en god merkevare, en dyktig og samlende leder, tålmodige sponsorer, noen svært gode spillere og en solid historie. Dette er meget viktige faktorer som FFK bør bygge klubben videre på slik at vi igjen kan etablere et topplag. Men det mangler også mye for å komme dit.

FFK må allerede nå spikre et budsjett som minimum viser et 0-resultat for 2011-sesongen. Klubben kan ikke år etter år tape millioner av kroner. Opprykket har kostet i den forstand at kuttene ikke har vært tilstrekkelig fra den miserable 2009-sesongen, men med økte inntekter fra TV-avtalen, NFF, sponsorer og publikum neste år har klubben en gyllen mulighet. FFK kan ikke belage seg på ettergivende kreditorer, snille onkler og kommunale garantier skal sikre videre drift. Økonomien må være bærekraftig.

Så det sportslige, som tross alt er det aller viktigste. Ingen tror at årets spillerstall holder tippeliganivå, men med små midler er det lite rom for å gjøre store investeringer på spillersiden. Derfor er det ekstremt viktig å være aktive på overgangsfronten, spesielt i Bosman-markedet, som per i dag er tilstrekkelig stort og interessant selv med beskjedne midler. Men det vil alltid være kamp om de beste spillerne, så det gjelder å gjøre smarte avtaler, gjerne låneavtaler med opsjon på kjøp eller prestasjonsbaserte korttidskontrakter (ett til to år).

Sportssjef Joacim Jonsson har i øyeblikket en ønskeliste på 10 spillere foran neste sesong. Den listen må jeg innrømme at jeg er nysgjerrig på å se, men jeg tillater meg å komme med noen tips til Jokke:

- La Kaptein Jan Tore Ophaug gå til Ranheim. Vi reduserer en stor lønnspost og ”kvitter oss med” en skadeutsatt spiller som har sine beste år i karrieren bak seg.

- Ikke forleng avtalene med Andreas Tegstrøm, Martin Elvestad, Agim Shabani, Gunnar Thorvaldsson og Jonas Becken, men forleng med billige spillere som Roger Risholt og Vidar Martinsen.

- Gå i dialog med investorene i byen og ta en telefon til Brasil (Everton Santos da Costa) og en til Nederland for å hente Tarik Elyounossi. Begge må trolig kjøpes, men begge er unge og fremdeles et stort uutnyttet potensial som gjør de interessante for investorene. Samtidig kan begge være interessert i en retur om forholdene ligger til rette for det.

- Ring Thomas Myhre. Selv i en alder av 37 år kan vi sikre oss en trygg og rimelig sisteskanse. Har stått for klubben senest for et par år siden og har nærmest lokal tilhørighet. Har lyst på et verdig karrierepunktum, og oppholdet i Kongsvinger kan ikke sies å være det. Lasse Staw, som er under kontrakt, er interessert i å bytte beite.

- Da gjenstår en midtstopper, en sentral midtbanespiller og en stor, sterk spiss som er god i boksen og som kan forandre matchbildet ved innhopp.

Da vil FFK sitte igjen med en solid 20-mannstropp bestående av rutinerte slitere som har nivået inne a la Raio Piiroja, unge talenter a la Simen Rafn kombinert med stjerner som Celso Borges som vil videre i karrieren.

Der har dere fasiten, som vanlig hastig forevighet på et forsinket morgentog mellom Fredrikstad og Oslo S.

Det er fire måneder igjen til seriestart, men jeg gleder meg allerede!

onsdag 17. november 2010

Tom togtank?

Det begynner å bli en stund siden jeg lot høre fra meg her inne. Forrige innlegg kom mens det fremdeles var badetemperatur i sjøen og trekkfuglene hadde ennå ikke begynt å trene plogformasjon til reisen sørover.



Jo lenger jeg drøyer med å skrive, desto mer lurer jeg på hva jeg skal skrive om. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har hatt skrivesperre, det skyldes mer at jeg har lest mange gode bøker i det siste, samt at tog-tiden har blitt brukt til jobbing og soving på morgenkvisten. Det har på langt nær vært mangel på noe å skrive om, tross alt skjer det ting i samfunnet som engasjerer meg, så jeg kunne ha raljert om Senterpartiets klønete håndtering av den ulovlige partistøtten fra energiselskapene, jeg kunne ha harselert over Einar Gelius frie og noe underlige seksuelle tolkning av bibelen. For ikke å glemme fotball-landslagets fantastiske start på EM-kvalifiseringen eller pelsdyrnæringen som fortsetter å grave sin egen grav.


I stedet har jeg lyst til å drodle litt rundt Fredrikstad Fotball Klubb og den ekstremt spennende sesongavslutningen vi er midt inne i. For halvannen uke siden var skandalen et faktum, det som ikke skulle og kunne skje – det inntraff. Sarpsborg 08, laget fra nabobyen, lillebror med den slitne stadion, det lille budsjettet med de mange avdankede FFK-spillerne i stallen, rykket opp i Tippeligaen på bekostning av storebror lenger ned ved Glommas bredd.


Det var helt forferdelig i fjor, da FKK rykket ned som en direkte konsekvens at oppgjøret mot nettopp Sarpsborg 08 den fatale novemberkvelden på Stadion, men vi ble liksom reddet av at sarpingene heller ikke kvalifiserte seg for eliteseriespill. Men i år klarte de blå-hvite brasene, og FFK måtte ut i kvalifisering.


Vi klarte første hinder på veien; Løv-Ham, bydelslaget fra Bergen som kun familie og venner tar turen for å se på, ble slått 2-0 på hjemmebane. Nå skiller det kun en seier over to kamper mot Hønefoss, før vi igjen får et topplag i fotball. Det blir ingen enkel oppgave. Hønefoss har en del kvalitet i laget og kan på gode dager slå hvilket som helst lag. Det så vi senest for noen uker siden da de feide Vålerenga av banen med 3 – 1 hjemme på AKA Arena. Samtidig er dette et lag FFK kan hamle opp med, forskjellen mellom toppen av Adecco og bunnen av Tippeligaen er ikke stor og et Fredrikstad-mannskap med flyt i spillet og publikum i ryggen kan feie hvemsomhelst av banen.


Nå vil sikkert mange si at det er Hønefoss som har presset på seg i forkant av de avgjørende 180 minuttene, men jeg mener det er FFK som faktisk må takle det største presset, de høyeste forventningene og som blir offer for de største negative konsekvensene av et eventuelt nederlag.


FFK er en toppklubb og har tilsynelatende drevet som en toppklubb de siste seks-syv årene. Riktignok med varierende ledelse og resultater, men trykket rundt Hønefoss er marginalt i forhold til hva det er i Fredrikstad FKs omgivelser. Fra nedrykket i fjor til i år måtte FFK halvere budsjettet og dersom de feiler med å kvalifisere seg til Tippeligaen må man nærmest anta en ny halvering. Budsjettunderskuddet er stort; kostnadene er altfor høye i forhold til inntektene og det vil være umulig å drive langsiktig på måten klubben styres i dag. Likviditeten er stram, sponsorene teller på knappene for videre satsning og publikum er både kresent og kravstort.


Byen kunne taklet et år til i Adecco, men ikke nå som 08 tok steget opp. Selvfølelsen til klubbens ansatte, til byens borgere blir virkelig satt på prøve om FFK fremdeles må måle krefter med Alta, Trysil og Mjøndalen mens sarpingene samtidig duellerer mot Rosenborg, Vålerenga og Brann. Svaret er at vi MÅ rykke opp! Så enkelt er det!


Første kamp er torsdag om en uke på kunstgresset på Hønefoss før alt avgjøres skjebnekvelden, søndag 25.november kl 20 hjemme på Fredrikstad Stadion.


Jeg blir nervøs bare å tenke på det. En ting er sikkert; jeg skal ta turen og støtte guttane, og jeg håper 10 000 andre bysbarn også kjenner sin besøkelsestid. Jeg skal heie til halsen blir sår og klappe til hendene blir ømme, og så får vi håpe spillerne innfrir alles forventninger og forhåpninger om Tippeligakontrakt sesongen 2011.


Og da skal vi igjen knuse Sarpsborg 08!

torsdag 16. september 2010

Styringsfella

Jeg elsker hveteboller med sjokoladebitter i, og de smaker ekstra godt sammen med en kaffekopp på toget en litt disig høstmorgen. I dag behøvde jeg heller ikke kjøpe en, for det sto noen herremenn på perrongen og delte ut til alle som ville ha! Det var hyggelig, tenkte jeg, takket ja og stakk posen under armen. Er det baker Hansen som satte en altfor stor deig i natt og må kvitte seg med noen? Neida, på den hvite posen sto partiet Høyres lett gjenkjennelige logo trykket. Kampen om velgernes gunst er i gang, ett år før det forestående kommune- og fylkestingsvalget.



Det er ingen spøk å være politiker, i alle fall ikke når man sitter i posisjon med flertall i ryggen og skal styre skuta. Den sittende regjering har virkelig fått erfare det de siste månedene. AP, SP og SV kavet seg til flertall ved valget i fjor, men det spørs om ikke de fra tid til annen skulle ønske de borgerlige partiene hadde trukket det lengste strået nå som vanskelige saker som monstermaster og innmelding av gaver de mottar i kraft av sine verv dominerer det innenrikspolitiske nyhetsbildet. Den ene drittpakken avløser den andre og mediene fråtser i uttalelser blant illsinte Hardanger-ordførere, saker om afghanske tepper, armbånd, kaffeservise i sølv og påfølgende negative meningsmålinger for regjeringspartiene. Jens Stoltenberg sies å ha møter bak ”lukkede dører” med Liv Signe og Kristin annenhver dag for å slukke brann etter brann. Regjeringen bruker mer tid på å løse ubehagelige, men allikevel relativt ubetydelige saker fremfor å konsentrere seg om å styre landet og ta tak i de virkelig store politiske utfordringene Norge står ovenfor. Men de er tvunget til det så lenge det lurer et mistillitsforslag fra opposisjonen rundt hver sving. Ikke gunstig for landet, men på kort sikt gunstig for velgeroppslutningen til partiene på høyre fløy.


Mens Siv Jensen fremdeles ikke har fått gleden av å styre landet har hennes partifeller i min hjemkommune Fredrikstad, nettopp fått den tvilsomme gleden de siste tre årene. Etter mange og lange år i opposisjon, med dertil lovnader og valgflesk med sprø svor om ”at alt blir bedre dersom de får komme til makten”, sitter nå FrP med ordførervervet i Fredrikstad. Det har ikke gått spesielt bra, for å si det forsiktig. En skakkjørt kommuneøkonomi, store styringsproblemer, uheldige kompromisser med de andre styrende partiene og fravær av innfridde valgløfter er fasit etter tre år. I går ble det presentert en lokal politisk meningsmåling som viste at oppslutningen til FrP har sunket over 13 % ved valget til labre 17,4 % nå. AP, på den annen side, som mistet makten og som nå har sittet i opposisjon og fritt kunne kritisere det sittende flertall har økt sin oppslutning og er tilbake til gamle høyder med over 40 % av velgerne i ryggen.


Uten å måtte konferere med valgforsker Frank Aarebrot eller andre forståsegpåere slår jeg herved fast at det er ikke uventet og ganske typisk i den politiske hverdagen. Hvem som helst, som ikke faktisk reelt styrer med flertall, kan faktisk si hva som helst uten at det får konsekvenser. Men når man først sitter med ordførerklubba i hånden – ja da må man til pers for alt man har lovet fra tiden i opposisjon. Innfrir man ikke snur velgerne ryggen til og ”alt var bedre før”, helt plutselig. Men ingen glemmer fortere enn norske velgere, og jeg kan nesten med sikkerhet si at om ett år vinner venstresiden med AP i spissen lokalvalget og får tilbake det ikke særlig pene ordførerkjedet og makten det gir.


Vårt broderfolk i øst, Sverige, skal gå til urnene i løpet av kort tid. Etter fire år med borgerlig flertall er det derfor svært interessant å merke seg at statsminister Fredrik Reinfeldt fremdeles har flertallet av velgerne med seg på meningsmålingene. Om de vinner blir det første gang i historien en borgerlig styrt regjering forsvarer sin posisjon. Det kan umulig være fordi det går så bra i Sverige om dagen, men svenske eksperter peker blant annet på Moderaternas evne til å styre debatten og velge sine politiske fiender. I valgkampen har Reinfeldt utpekt det partiet Svenska Folkpartiet, som ligger til høyre for seg i det politiske landskapet, som sin hovedmotstander. I Norge ville det vært det samme som om Erna skulle utpekt Siv og co som sin hovedmotstander. Det kunne vært interessant nok i seg selv, men det gjenstår å se om Reinfeldt og co trekker det lengste strået til slutt og får fornyet tillit i skadeskutte Sverige.


Egentlig bryr jeg meg ikke…


Jeg gleder meg til en ny kaffekopp når jeg kommer på kontoret – og restene av en høyrebolle med bismak…