Torsdag 25.november 2010 ble kvelden da FFK igjen sikret seg Tippeligakontrakt etter ett år i Adecco, og for en kveld det ble! Grunnlaget ble lagt fire dager tidligere etter årets kamp på kunstgresset på Hønefoss der guttane tok en meget fortjent og overbevisende 4-1 seier. Utgangspunktet var enkelt; 0-3 eller bedre hjemme på Stadion i siste kamp og opprykket ville være et faktum.
Sammen med drøye 9 000 andre hadde jeg funnet frem vinterhabitten og benket meg forventningsfullt på tribunen i nærmere 10 minusgrader. En 90 minutters transportetappe ventet, men spillerne hadde invitert til fest og leverte deretter. Statistikerne snakket om 97 % sannsynlighet for opprykk før kampen, men de siste tre prosentene ble eliminert etter 2-0 etter første omgang og ytterligere to herlige mål i andre omgang. 4-0 og 8-1 totalt over to kamper, en ettertrykkelig beskjed om at vi er tilbake der vi hører hjemme. Sammen med Rosenborg, Vålerenga og Brann. Og Sarpsborg...
”Det er nå jobben begynner” uttalte en rørt FFK-styreleder Svein Johannessen etter kampen. Han kunne ikke beskrevet det bedre. Det er mange elementer som må være på plass for å kunne drive en toppklubb og skape gode resultater med et lag. FFK har et flott Stadion, et engasjert publikum, en god merkevare, en dyktig og samlende leder, tålmodige sponsorer, noen svært gode spillere og en solid historie. Dette er meget viktige faktorer som FFK bør bygge klubben videre på slik at vi igjen kan etablere et topplag. Men det mangler også mye for å komme dit.
FFK må allerede nå spikre et budsjett som minimum viser et 0-resultat for 2011-sesongen. Klubben kan ikke år etter år tape millioner av kroner. Opprykket har kostet i den forstand at kuttene ikke har vært tilstrekkelig fra den miserable 2009-sesongen, men med økte inntekter fra TV-avtalen, NFF, sponsorer og publikum neste år har klubben en gyllen mulighet. FFK kan ikke belage seg på ettergivende kreditorer, snille onkler og kommunale garantier skal sikre videre drift. Økonomien må være bærekraftig.
Så det sportslige, som tross alt er det aller viktigste. Ingen tror at årets spillerstall holder tippeliganivå, men med små midler er det lite rom for å gjøre store investeringer på spillersiden. Derfor er det ekstremt viktig å være aktive på overgangsfronten, spesielt i Bosman-markedet, som per i dag er tilstrekkelig stort og interessant selv med beskjedne midler. Men det vil alltid være kamp om de beste spillerne, så det gjelder å gjøre smarte avtaler, gjerne låneavtaler med opsjon på kjøp eller prestasjonsbaserte korttidskontrakter (ett til to år).
Sportssjef Joacim Jonsson har i øyeblikket en ønskeliste på 10 spillere foran neste sesong. Den listen må jeg innrømme at jeg er nysgjerrig på å se, men jeg tillater meg å komme med noen tips til Jokke:
- La Kaptein Jan Tore Ophaug gå til Ranheim. Vi reduserer en stor lønnspost og ”kvitter oss med” en skadeutsatt spiller som har sine beste år i karrieren bak seg.
- Ikke forleng avtalene med Andreas Tegstrøm, Martin Elvestad, Agim Shabani, Gunnar Thorvaldsson og Jonas Becken, men forleng med billige spillere som Roger Risholt og Vidar Martinsen.
- Gå i dialog med investorene i byen og ta en telefon til Brasil (Everton Santos da Costa) og en til Nederland for å hente Tarik Elyounossi. Begge må trolig kjøpes, men begge er unge og fremdeles et stort uutnyttet potensial som gjør de interessante for investorene. Samtidig kan begge være interessert i en retur om forholdene ligger til rette for det.
- Ring Thomas Myhre. Selv i en alder av 37 år kan vi sikre oss en trygg og rimelig sisteskanse. Har stått for klubben senest for et par år siden og har nærmest lokal tilhørighet. Har lyst på et verdig karrierepunktum, og oppholdet i Kongsvinger kan ikke sies å være det. Lasse Staw, som er under kontrakt, er interessert i å bytte beite.
- Da gjenstår en midtstopper, en sentral midtbanespiller og en stor, sterk spiss som er god i boksen og som kan forandre matchbildet ved innhopp.
Da vil FFK sitte igjen med en solid 20-mannstropp bestående av rutinerte slitere som har nivået inne a la Raio Piiroja, unge talenter a la Simen Rafn kombinert med stjerner som Celso Borges som vil videre i karrieren.
Der har dere fasiten, som vanlig hastig forevighet på et forsinket morgentog mellom Fredrikstad og Oslo S.
Det er fire måneder igjen til seriestart, men jeg gleder meg allerede!
tirsdag 30. november 2010
onsdag 17. november 2010
Tom togtank?
Det begynner å bli en stund siden jeg lot høre fra meg her inne. Forrige innlegg kom mens det fremdeles var badetemperatur i sjøen og trekkfuglene hadde ennå ikke begynt å trene plogformasjon til reisen sørover.
Jo lenger jeg drøyer med å skrive, desto mer lurer jeg på hva jeg skal skrive om. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har hatt skrivesperre, det skyldes mer at jeg har lest mange gode bøker i det siste, samt at tog-tiden har blitt brukt til jobbing og soving på morgenkvisten. Det har på langt nær vært mangel på noe å skrive om, tross alt skjer det ting i samfunnet som engasjerer meg, så jeg kunne ha raljert om Senterpartiets klønete håndtering av den ulovlige partistøtten fra energiselskapene, jeg kunne ha harselert over Einar Gelius frie og noe underlige seksuelle tolkning av bibelen. For ikke å glemme fotball-landslagets fantastiske start på EM-kvalifiseringen eller pelsdyrnæringen som fortsetter å grave sin egen grav.
I stedet har jeg lyst til å drodle litt rundt Fredrikstad Fotball Klubb og den ekstremt spennende sesongavslutningen vi er midt inne i. For halvannen uke siden var skandalen et faktum, det som ikke skulle og kunne skje – det inntraff. Sarpsborg 08, laget fra nabobyen, lillebror med den slitne stadion, det lille budsjettet med de mange avdankede FFK-spillerne i stallen, rykket opp i Tippeligaen på bekostning av storebror lenger ned ved Glommas bredd.
Det var helt forferdelig i fjor, da FKK rykket ned som en direkte konsekvens at oppgjøret mot nettopp Sarpsborg 08 den fatale novemberkvelden på Stadion, men vi ble liksom reddet av at sarpingene heller ikke kvalifiserte seg for eliteseriespill. Men i år klarte de blå-hvite brasene, og FFK måtte ut i kvalifisering.
Vi klarte første hinder på veien; Løv-Ham, bydelslaget fra Bergen som kun familie og venner tar turen for å se på, ble slått 2-0 på hjemmebane. Nå skiller det kun en seier over to kamper mot Hønefoss, før vi igjen får et topplag i fotball. Det blir ingen enkel oppgave. Hønefoss har en del kvalitet i laget og kan på gode dager slå hvilket som helst lag. Det så vi senest for noen uker siden da de feide Vålerenga av banen med 3 – 1 hjemme på AKA Arena. Samtidig er dette et lag FFK kan hamle opp med, forskjellen mellom toppen av Adecco og bunnen av Tippeligaen er ikke stor og et Fredrikstad-mannskap med flyt i spillet og publikum i ryggen kan feie hvemsomhelst av banen.
Nå vil sikkert mange si at det er Hønefoss som har presset på seg i forkant av de avgjørende 180 minuttene, men jeg mener det er FFK som faktisk må takle det største presset, de høyeste forventningene og som blir offer for de største negative konsekvensene av et eventuelt nederlag.
FFK er en toppklubb og har tilsynelatende drevet som en toppklubb de siste seks-syv årene. Riktignok med varierende ledelse og resultater, men trykket rundt Hønefoss er marginalt i forhold til hva det er i Fredrikstad FKs omgivelser. Fra nedrykket i fjor til i år måtte FFK halvere budsjettet og dersom de feiler med å kvalifisere seg til Tippeligaen må man nærmest anta en ny halvering. Budsjettunderskuddet er stort; kostnadene er altfor høye i forhold til inntektene og det vil være umulig å drive langsiktig på måten klubben styres i dag. Likviditeten er stram, sponsorene teller på knappene for videre satsning og publikum er både kresent og kravstort.
Byen kunne taklet et år til i Adecco, men ikke nå som 08 tok steget opp. Selvfølelsen til klubbens ansatte, til byens borgere blir virkelig satt på prøve om FFK fremdeles må måle krefter med Alta, Trysil og Mjøndalen mens sarpingene samtidig duellerer mot Rosenborg, Vålerenga og Brann. Svaret er at vi MÅ rykke opp! Så enkelt er det!
Første kamp er torsdag om en uke på kunstgresset på Hønefoss før alt avgjøres skjebnekvelden, søndag 25.november kl 20 hjemme på Fredrikstad Stadion.
Jeg blir nervøs bare å tenke på det. En ting er sikkert; jeg skal ta turen og støtte guttane, og jeg håper 10 000 andre bysbarn også kjenner sin besøkelsestid. Jeg skal heie til halsen blir sår og klappe til hendene blir ømme, og så får vi håpe spillerne innfrir alles forventninger og forhåpninger om Tippeligakontrakt sesongen 2011.
Og da skal vi igjen knuse Sarpsborg 08!
Jo lenger jeg drøyer med å skrive, desto mer lurer jeg på hva jeg skal skrive om. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har hatt skrivesperre, det skyldes mer at jeg har lest mange gode bøker i det siste, samt at tog-tiden har blitt brukt til jobbing og soving på morgenkvisten. Det har på langt nær vært mangel på noe å skrive om, tross alt skjer det ting i samfunnet som engasjerer meg, så jeg kunne ha raljert om Senterpartiets klønete håndtering av den ulovlige partistøtten fra energiselskapene, jeg kunne ha harselert over Einar Gelius frie og noe underlige seksuelle tolkning av bibelen. For ikke å glemme fotball-landslagets fantastiske start på EM-kvalifiseringen eller pelsdyrnæringen som fortsetter å grave sin egen grav.
I stedet har jeg lyst til å drodle litt rundt Fredrikstad Fotball Klubb og den ekstremt spennende sesongavslutningen vi er midt inne i. For halvannen uke siden var skandalen et faktum, det som ikke skulle og kunne skje – det inntraff. Sarpsborg 08, laget fra nabobyen, lillebror med den slitne stadion, det lille budsjettet med de mange avdankede FFK-spillerne i stallen, rykket opp i Tippeligaen på bekostning av storebror lenger ned ved Glommas bredd.
Det var helt forferdelig i fjor, da FKK rykket ned som en direkte konsekvens at oppgjøret mot nettopp Sarpsborg 08 den fatale novemberkvelden på Stadion, men vi ble liksom reddet av at sarpingene heller ikke kvalifiserte seg for eliteseriespill. Men i år klarte de blå-hvite brasene, og FFK måtte ut i kvalifisering.
Vi klarte første hinder på veien; Løv-Ham, bydelslaget fra Bergen som kun familie og venner tar turen for å se på, ble slått 2-0 på hjemmebane. Nå skiller det kun en seier over to kamper mot Hønefoss, før vi igjen får et topplag i fotball. Det blir ingen enkel oppgave. Hønefoss har en del kvalitet i laget og kan på gode dager slå hvilket som helst lag. Det så vi senest for noen uker siden da de feide Vålerenga av banen med 3 – 1 hjemme på AKA Arena. Samtidig er dette et lag FFK kan hamle opp med, forskjellen mellom toppen av Adecco og bunnen av Tippeligaen er ikke stor og et Fredrikstad-mannskap med flyt i spillet og publikum i ryggen kan feie hvemsomhelst av banen.
Nå vil sikkert mange si at det er Hønefoss som har presset på seg i forkant av de avgjørende 180 minuttene, men jeg mener det er FFK som faktisk må takle det største presset, de høyeste forventningene og som blir offer for de største negative konsekvensene av et eventuelt nederlag.
FFK er en toppklubb og har tilsynelatende drevet som en toppklubb de siste seks-syv årene. Riktignok med varierende ledelse og resultater, men trykket rundt Hønefoss er marginalt i forhold til hva det er i Fredrikstad FKs omgivelser. Fra nedrykket i fjor til i år måtte FFK halvere budsjettet og dersom de feiler med å kvalifisere seg til Tippeligaen må man nærmest anta en ny halvering. Budsjettunderskuddet er stort; kostnadene er altfor høye i forhold til inntektene og det vil være umulig å drive langsiktig på måten klubben styres i dag. Likviditeten er stram, sponsorene teller på knappene for videre satsning og publikum er både kresent og kravstort.
Byen kunne taklet et år til i Adecco, men ikke nå som 08 tok steget opp. Selvfølelsen til klubbens ansatte, til byens borgere blir virkelig satt på prøve om FFK fremdeles må måle krefter med Alta, Trysil og Mjøndalen mens sarpingene samtidig duellerer mot Rosenborg, Vålerenga og Brann. Svaret er at vi MÅ rykke opp! Så enkelt er det!
Første kamp er torsdag om en uke på kunstgresset på Hønefoss før alt avgjøres skjebnekvelden, søndag 25.november kl 20 hjemme på Fredrikstad Stadion.
Jeg blir nervøs bare å tenke på det. En ting er sikkert; jeg skal ta turen og støtte guttane, og jeg håper 10 000 andre bysbarn også kjenner sin besøkelsestid. Jeg skal heie til halsen blir sår og klappe til hendene blir ømme, og så får vi håpe spillerne innfrir alles forventninger og forhåpninger om Tippeligakontrakt sesongen 2011.
Og da skal vi igjen knuse Sarpsborg 08!
torsdag 16. september 2010
Styringsfella
Jeg elsker hveteboller med sjokoladebitter i, og de smaker ekstra godt sammen med en kaffekopp på toget en litt disig høstmorgen. I dag behøvde jeg heller ikke kjøpe en, for det sto noen herremenn på perrongen og delte ut til alle som ville ha! Det var hyggelig, tenkte jeg, takket ja og stakk posen under armen. Er det baker Hansen som satte en altfor stor deig i natt og må kvitte seg med noen? Neida, på den hvite posen sto partiet Høyres lett gjenkjennelige logo trykket. Kampen om velgernes gunst er i gang, ett år før det forestående kommune- og fylkestingsvalget.
Det er ingen spøk å være politiker, i alle fall ikke når man sitter i posisjon med flertall i ryggen og skal styre skuta. Den sittende regjering har virkelig fått erfare det de siste månedene. AP, SP og SV kavet seg til flertall ved valget i fjor, men det spørs om ikke de fra tid til annen skulle ønske de borgerlige partiene hadde trukket det lengste strået nå som vanskelige saker som monstermaster og innmelding av gaver de mottar i kraft av sine verv dominerer det innenrikspolitiske nyhetsbildet. Den ene drittpakken avløser den andre og mediene fråtser i uttalelser blant illsinte Hardanger-ordførere, saker om afghanske tepper, armbånd, kaffeservise i sølv og påfølgende negative meningsmålinger for regjeringspartiene. Jens Stoltenberg sies å ha møter bak ”lukkede dører” med Liv Signe og Kristin annenhver dag for å slukke brann etter brann. Regjeringen bruker mer tid på å løse ubehagelige, men allikevel relativt ubetydelige saker fremfor å konsentrere seg om å styre landet og ta tak i de virkelig store politiske utfordringene Norge står ovenfor. Men de er tvunget til det så lenge det lurer et mistillitsforslag fra opposisjonen rundt hver sving. Ikke gunstig for landet, men på kort sikt gunstig for velgeroppslutningen til partiene på høyre fløy.
Mens Siv Jensen fremdeles ikke har fått gleden av å styre landet har hennes partifeller i min hjemkommune Fredrikstad, nettopp fått den tvilsomme gleden de siste tre årene. Etter mange og lange år i opposisjon, med dertil lovnader og valgflesk med sprø svor om ”at alt blir bedre dersom de får komme til makten”, sitter nå FrP med ordførervervet i Fredrikstad. Det har ikke gått spesielt bra, for å si det forsiktig. En skakkjørt kommuneøkonomi, store styringsproblemer, uheldige kompromisser med de andre styrende partiene og fravær av innfridde valgløfter er fasit etter tre år. I går ble det presentert en lokal politisk meningsmåling som viste at oppslutningen til FrP har sunket over 13 % ved valget til labre 17,4 % nå. AP, på den annen side, som mistet makten og som nå har sittet i opposisjon og fritt kunne kritisere det sittende flertall har økt sin oppslutning og er tilbake til gamle høyder med over 40 % av velgerne i ryggen.
Uten å måtte konferere med valgforsker Frank Aarebrot eller andre forståsegpåere slår jeg herved fast at det er ikke uventet og ganske typisk i den politiske hverdagen. Hvem som helst, som ikke faktisk reelt styrer med flertall, kan faktisk si hva som helst uten at det får konsekvenser. Men når man først sitter med ordførerklubba i hånden – ja da må man til pers for alt man har lovet fra tiden i opposisjon. Innfrir man ikke snur velgerne ryggen til og ”alt var bedre før”, helt plutselig. Men ingen glemmer fortere enn norske velgere, og jeg kan nesten med sikkerhet si at om ett år vinner venstresiden med AP i spissen lokalvalget og får tilbake det ikke særlig pene ordførerkjedet og makten det gir.
Vårt broderfolk i øst, Sverige, skal gå til urnene i løpet av kort tid. Etter fire år med borgerlig flertall er det derfor svært interessant å merke seg at statsminister Fredrik Reinfeldt fremdeles har flertallet av velgerne med seg på meningsmålingene. Om de vinner blir det første gang i historien en borgerlig styrt regjering forsvarer sin posisjon. Det kan umulig være fordi det går så bra i Sverige om dagen, men svenske eksperter peker blant annet på Moderaternas evne til å styre debatten og velge sine politiske fiender. I valgkampen har Reinfeldt utpekt det partiet Svenska Folkpartiet, som ligger til høyre for seg i det politiske landskapet, som sin hovedmotstander. I Norge ville det vært det samme som om Erna skulle utpekt Siv og co som sin hovedmotstander. Det kunne vært interessant nok i seg selv, men det gjenstår å se om Reinfeldt og co trekker det lengste strået til slutt og får fornyet tillit i skadeskutte Sverige.
Egentlig bryr jeg meg ikke…
Jeg gleder meg til en ny kaffekopp når jeg kommer på kontoret – og restene av en høyrebolle med bismak…
Det er ingen spøk å være politiker, i alle fall ikke når man sitter i posisjon med flertall i ryggen og skal styre skuta. Den sittende regjering har virkelig fått erfare det de siste månedene. AP, SP og SV kavet seg til flertall ved valget i fjor, men det spørs om ikke de fra tid til annen skulle ønske de borgerlige partiene hadde trukket det lengste strået nå som vanskelige saker som monstermaster og innmelding av gaver de mottar i kraft av sine verv dominerer det innenrikspolitiske nyhetsbildet. Den ene drittpakken avløser den andre og mediene fråtser i uttalelser blant illsinte Hardanger-ordførere, saker om afghanske tepper, armbånd, kaffeservise i sølv og påfølgende negative meningsmålinger for regjeringspartiene. Jens Stoltenberg sies å ha møter bak ”lukkede dører” med Liv Signe og Kristin annenhver dag for å slukke brann etter brann. Regjeringen bruker mer tid på å løse ubehagelige, men allikevel relativt ubetydelige saker fremfor å konsentrere seg om å styre landet og ta tak i de virkelig store politiske utfordringene Norge står ovenfor. Men de er tvunget til det så lenge det lurer et mistillitsforslag fra opposisjonen rundt hver sving. Ikke gunstig for landet, men på kort sikt gunstig for velgeroppslutningen til partiene på høyre fløy.
Mens Siv Jensen fremdeles ikke har fått gleden av å styre landet har hennes partifeller i min hjemkommune Fredrikstad, nettopp fått den tvilsomme gleden de siste tre årene. Etter mange og lange år i opposisjon, med dertil lovnader og valgflesk med sprø svor om ”at alt blir bedre dersom de får komme til makten”, sitter nå FrP med ordførervervet i Fredrikstad. Det har ikke gått spesielt bra, for å si det forsiktig. En skakkjørt kommuneøkonomi, store styringsproblemer, uheldige kompromisser med de andre styrende partiene og fravær av innfridde valgløfter er fasit etter tre år. I går ble det presentert en lokal politisk meningsmåling som viste at oppslutningen til FrP har sunket over 13 % ved valget til labre 17,4 % nå. AP, på den annen side, som mistet makten og som nå har sittet i opposisjon og fritt kunne kritisere det sittende flertall har økt sin oppslutning og er tilbake til gamle høyder med over 40 % av velgerne i ryggen.
Uten å måtte konferere med valgforsker Frank Aarebrot eller andre forståsegpåere slår jeg herved fast at det er ikke uventet og ganske typisk i den politiske hverdagen. Hvem som helst, som ikke faktisk reelt styrer med flertall, kan faktisk si hva som helst uten at det får konsekvenser. Men når man først sitter med ordførerklubba i hånden – ja da må man til pers for alt man har lovet fra tiden i opposisjon. Innfrir man ikke snur velgerne ryggen til og ”alt var bedre før”, helt plutselig. Men ingen glemmer fortere enn norske velgere, og jeg kan nesten med sikkerhet si at om ett år vinner venstresiden med AP i spissen lokalvalget og får tilbake det ikke særlig pene ordførerkjedet og makten det gir.
Vårt broderfolk i øst, Sverige, skal gå til urnene i løpet av kort tid. Etter fire år med borgerlig flertall er det derfor svært interessant å merke seg at statsminister Fredrik Reinfeldt fremdeles har flertallet av velgerne med seg på meningsmålingene. Om de vinner blir det første gang i historien en borgerlig styrt regjering forsvarer sin posisjon. Det kan umulig være fordi det går så bra i Sverige om dagen, men svenske eksperter peker blant annet på Moderaternas evne til å styre debatten og velge sine politiske fiender. I valgkampen har Reinfeldt utpekt det partiet Svenska Folkpartiet, som ligger til høyre for seg i det politiske landskapet, som sin hovedmotstander. I Norge ville det vært det samme som om Erna skulle utpekt Siv og co som sin hovedmotstander. Det kunne vært interessant nok i seg selv, men det gjenstår å se om Reinfeldt og co trekker det lengste strået til slutt og får fornyet tillit i skadeskutte Sverige.
Egentlig bryr jeg meg ikke…
Jeg gleder meg til en ny kaffekopp når jeg kommer på kontoret – og restene av en høyrebolle med bismak…
fredag 20. august 2010
Den typiske håndverkeren
Stereotypisering av mennesker kan være en morsom øvelse. Om man ber en gruppe mennesker eksempelvis beskrive en typisk trailersjåfør, forsker eller fisker vil det være en del særtegn, egenskaper og stikkord som går igjen hyppigere enn andre. Trailersjåføren vil kanskje bli benevnt som en mann med tresko, bart, stor mage med et lidenskapelig forhold til bil, mens ord som distrè, høyt hår, briller på nesa og ikke 100 % sosialt oppegående vil trolig hefte ved forskeren.
Sånn er det med håndverkeren også, og kanskje i særdeleshet snekkeren. Ikke kjent for å være verdens mest pålitelige yrkesgruppe, tenderer til å unnlate å dukke opp til avtalt tid, ekstremt rotete, men som oftest joviale og trivelige.
I sommer har vi pusset opp i heimen og har hatt behov for litt hjelp til å snekre et kjøkken, sette opp fliser m.m. Gjennom kjøkkenleverandøren fikk vi anbefalt en snekker som var både flink, rask og pålitelig. Jøss, tenkte vi! Så flott – da tar vi kontakt med ham. Og det viste seg at snekkeren var både jovial og trivelig, og allerede her burde vi ant at det var fare på ferde. Snekkeren, la oss kalle ham Frank, en godslig danske (dansker er jo gjerne det) på rundt de 50 med butte fingre, 3-dagers skjeggstubb og med lett gjenkjennelig peppermynteodørpust.
Det begynte jo så bra, en overkommelig fastpris ble avtalt, og Frank møtte faktisk opp dag 1. Og det var ikke hvilken som helst dag, 18.mai troppet han opp med snekkerbeltet rundt livet og vannkjemmet hår, tilsynelatende uanfektet av en eventuell feiring dagen i forveien.
Jobben var ganske straight forward for en snekker og når fredagen kom hadde han satt opp mesteparten av skapene på en god måte. Ikke noen racer akkurat, men så langt så bra. Men det var også da problemene begynte.
Han hadde glemt å ta bestille benkeplate tidsnok, så den leveransen ble et par uker forsinket. Det var det første slaget i trynet, for vi hadde vitterlig håpet å få ferdig kjøkkenet allerede påfølgende uke, før vi reiste på 4 ukers ferie. Men Frank visste råd – han skulle montere resten av kjøkkenet og flisene før vi kom hjem.
Mens vi nøt late feriedager i Italia hadde vi alliert oss med mine svigerforeldre som skulle følge ham opp, legge ut nøkkel etc. Men det viste seg å være vanskelig å få tak i Frank nå som sommerværet hadde kommet. Legger vi til at det manglet noen deler på kjøkkenet ved første leveranse, som Frank ikke hadde vært og hentet på tross av lovnader, ja da var det ikke fritt for at vi bekymret oss en smule. Men fire uker er lenge og vi hadde god tro på at han skulle ferdigstille alt innen vår hjemkomst.
Midt i juni var benkeplaten endelig på plass og optimismen hos oss var tilbake. Men Frank kom ikke og monterte flisene til avtalt tid og svigermor fikk den fulle hyre med å få tak i ham igjen for å tvinge ham til å fortsette arbeidet. Etter et par strenge SMSer fra Italia skred dansken igjen til verket med murerskje og satte opp flisene i et moderat tempo, og nå var det like før vi kom hjem. Mye arbeid gjensto på tross av seks ukers ”innsats”.
Det var med stor spenning vi ankom huset en nattetime sent i juni, og det så faktisk ganske bra ut! Tidlig neste morgen ringer vi Frank for å høre når han kan montere kjøkkenviften og noen skuffer som gjensto. På sin ulne dansk forklarer han at han har ”maie å gøre” om dagen, men at han trolig kom i neste uke… Jeg forsøker med noe sånt som, ”men Frank – nå har du holdt på i seks, syv uker – vi kunne godt tenke oss å ta kjøkkenet i bruk og du er sikkert klar for å bli ferdig med jobben du også…” og han responderer med letthet; ”ja, ja – det er klart. Jeg ringer deg.”
Men Frank verken ringte eller kom – han dro i stedet på ferie til Danmark for å hygge seg med røde pølser, hakkebøff, kartofler, bayer og kanskje en lille en. Hva vet jeg?
Over tre måneder etter oppstart er jobben fremdeles ikke ferdigstilt. Kjøkkenet kan heldigvis benyttes og det er detaljer som gjenstår, men Frank har vi ikke sett snurten av på en lang stund. Telefonen hans er i tillegg avslått og meldingen fra teleoperatøren lyder at ”abonnenten har valgt å stenge abonnementet”. Langt i fra betryggende.
Men i går fikk jeg mail fra Frank! Han kunne fortelle at han ventet på noen deler til kjøkkenvifta og at han hadde hatt litt problemer med telefonen i det siste, men at han skulle ta kontakt igjen så snart han hadde fått det han trengte for å fullføre jobben.
Troverdig? Neppe!
En stereotyp på en snekker? Definitivt!
Sånn er det med håndverkeren også, og kanskje i særdeleshet snekkeren. Ikke kjent for å være verdens mest pålitelige yrkesgruppe, tenderer til å unnlate å dukke opp til avtalt tid, ekstremt rotete, men som oftest joviale og trivelige.
I sommer har vi pusset opp i heimen og har hatt behov for litt hjelp til å snekre et kjøkken, sette opp fliser m.m. Gjennom kjøkkenleverandøren fikk vi anbefalt en snekker som var både flink, rask og pålitelig. Jøss, tenkte vi! Så flott – da tar vi kontakt med ham. Og det viste seg at snekkeren var både jovial og trivelig, og allerede her burde vi ant at det var fare på ferde. Snekkeren, la oss kalle ham Frank, en godslig danske (dansker er jo gjerne det) på rundt de 50 med butte fingre, 3-dagers skjeggstubb og med lett gjenkjennelig peppermynteodørpust.
Det begynte jo så bra, en overkommelig fastpris ble avtalt, og Frank møtte faktisk opp dag 1. Og det var ikke hvilken som helst dag, 18.mai troppet han opp med snekkerbeltet rundt livet og vannkjemmet hår, tilsynelatende uanfektet av en eventuell feiring dagen i forveien.
Jobben var ganske straight forward for en snekker og når fredagen kom hadde han satt opp mesteparten av skapene på en god måte. Ikke noen racer akkurat, men så langt så bra. Men det var også da problemene begynte.
Han hadde glemt å ta bestille benkeplate tidsnok, så den leveransen ble et par uker forsinket. Det var det første slaget i trynet, for vi hadde vitterlig håpet å få ferdig kjøkkenet allerede påfølgende uke, før vi reiste på 4 ukers ferie. Men Frank visste råd – han skulle montere resten av kjøkkenet og flisene før vi kom hjem.
Mens vi nøt late feriedager i Italia hadde vi alliert oss med mine svigerforeldre som skulle følge ham opp, legge ut nøkkel etc. Men det viste seg å være vanskelig å få tak i Frank nå som sommerværet hadde kommet. Legger vi til at det manglet noen deler på kjøkkenet ved første leveranse, som Frank ikke hadde vært og hentet på tross av lovnader, ja da var det ikke fritt for at vi bekymret oss en smule. Men fire uker er lenge og vi hadde god tro på at han skulle ferdigstille alt innen vår hjemkomst.
Midt i juni var benkeplaten endelig på plass og optimismen hos oss var tilbake. Men Frank kom ikke og monterte flisene til avtalt tid og svigermor fikk den fulle hyre med å få tak i ham igjen for å tvinge ham til å fortsette arbeidet. Etter et par strenge SMSer fra Italia skred dansken igjen til verket med murerskje og satte opp flisene i et moderat tempo, og nå var det like før vi kom hjem. Mye arbeid gjensto på tross av seks ukers ”innsats”.
Det var med stor spenning vi ankom huset en nattetime sent i juni, og det så faktisk ganske bra ut! Tidlig neste morgen ringer vi Frank for å høre når han kan montere kjøkkenviften og noen skuffer som gjensto. På sin ulne dansk forklarer han at han har ”maie å gøre” om dagen, men at han trolig kom i neste uke… Jeg forsøker med noe sånt som, ”men Frank – nå har du holdt på i seks, syv uker – vi kunne godt tenke oss å ta kjøkkenet i bruk og du er sikkert klar for å bli ferdig med jobben du også…” og han responderer med letthet; ”ja, ja – det er klart. Jeg ringer deg.”
Men Frank verken ringte eller kom – han dro i stedet på ferie til Danmark for å hygge seg med røde pølser, hakkebøff, kartofler, bayer og kanskje en lille en. Hva vet jeg?
Over tre måneder etter oppstart er jobben fremdeles ikke ferdigstilt. Kjøkkenet kan heldigvis benyttes og det er detaljer som gjenstår, men Frank har vi ikke sett snurten av på en lang stund. Telefonen hans er i tillegg avslått og meldingen fra teleoperatøren lyder at ”abonnenten har valgt å stenge abonnementet”. Langt i fra betryggende.
Men i går fikk jeg mail fra Frank! Han kunne fortelle at han ventet på noen deler til kjøkkenvifta og at han hadde hatt litt problemer med telefonen i det siste, men at han skulle ta kontakt igjen så snart han hadde fått det han trengte for å fullføre jobben.
Troverdig? Neppe!
En stereotyp på en snekker? Definitivt!
torsdag 12. august 2010
10 uker går fort
”Jeg vil gjerne ha et nytt månedskort, jeg. Fredrikstad – Oslo S. Med overgang til Sporveien, takk!”
Ti fantastiske ferie- og pappapermisjonsuker er over og jeg er tilbake som NSB-kunde for første gang siden mai. Jeg må ærlig innrømme at savnet ikke har vært nevneverdig stort, men jeg har allikevel en litt god følelse av å sitte her med en kopp skoldvarm automat-cappucino mens det østfoldske kulturlandskap passerer i sakte fart. Radiatorene i kupeen står på for fullt og minner oss på at høsten ikke er langt unna.
På forhånd fryktet jeg at ti ukers fravær fra jobben skulle bli vanskelig å håndtere, men det har gått overraskende greit. Daglige sjekker av e-post på Iphonen har holdt de verste abstinensspøkelsene på avstand, men visshet om at dyktige kolleger klarer seg utmerket uten meg har gjort at kontrollfreaken Martin har klart å holde seg unna jobbrelatert dialog. Stort sett i alle fall. Det føles bra, faktisk så bra at jeg fint kunne klart ytterligere noen ukers permisjon…
Når man har mye fri rekker man også å tenke en hel del. På alt og ingenting. Tross alt har jeg ikke hatt en så lang periode uten jobb/skole siden før jeg startet i barnehagen tidlig på 80-tallet! Ett lite tankeeksperiment; hadde jeg mestret det å være 100 % hjemmeværende på permanent basis, la oss si ett år, uten en jobb å gå til, med hovedoppgave å få tiden til å gå? Ville jeg klart å fylle tiden med noe meningsfylt hver dag, og hva ville det i så fall ha vært? Svaret, etter å ha fått litt trening i nettopp dette, er faktisk et rungende JA!
Starten på dagen ville i alle fall enkel; jeg ser for meg å stå opp med kone og barn når det måtte være, trolig en gang etter kl 07. Oppgave nr 1 er å få ungene i barnehagen etter å ha disket opp med en enkel frokost. Deretter kunne jeg slått i hjel et par timer med en presskanne med kaffe og Fredriksstad Blad, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG (kjøpt på vei hjem fra barnehagen). Deretter ville jeg med glede tatt meg en tur i skogen enten med joggesko, sykkel eller ski. Og vips! Så var det lunsj. Nå står litt hjemmeaktiviteter som rydding, stryking og annet forefallende arbeid i huset for tur. Alternativt en tur på golfbanen eller en liten tur inn til byen for å sette seg på benken i Domus sammen med pensjonistene og diskutere monstermaster i Hardanger, Pølse-Hanssens siste sak i First House, FFKs kommende kamp eller hva det er de måtte prate om. Det vet jeg jo ikke ennå, men det kunne jo vært interessant å få innblikk i. Her er pensjonistene mer erfarne enn meg, jeg ville ydmykt deltatt på deres premisser. Etter det ville det vært middagstid, og da skal du ikke se bort i fra at fiskegrateng med revne gulrøtter ville stått på menyen for familien. Eller kanskje medisterkaker? Eller chicken curry på en god dag. Og her i fra går det slag i slag! Leke litt med barna, kanskje en ettermiddagsutflukt til Bestemor og Bestefar, før pysjamas og byssan-lull kaller for de minste. Plutselig var det kvelden, gitt! Når man først har kommet så langt skulle jeg klart noen timer til, kanskje foran TVen og en times tid i godstolen med en bok før tannpussen kaller og senga kaller.
Joda, det ville nok bli litt kjedelig i lengden, nærmest som alt annet. Men et lite sabbatsår – det hadde jeg fikset. Dette kan være en nyttig øvelse å gjøre for alle i disse dager, for jeg har nemlig tatt en titt i kalenderen som forteller at neste feriedag er 24.desember.
Frem til det er det bare å krumme ryggen og brette opp ermene, folkens.
Ti fantastiske ferie- og pappapermisjonsuker er over og jeg er tilbake som NSB-kunde for første gang siden mai. Jeg må ærlig innrømme at savnet ikke har vært nevneverdig stort, men jeg har allikevel en litt god følelse av å sitte her med en kopp skoldvarm automat-cappucino mens det østfoldske kulturlandskap passerer i sakte fart. Radiatorene i kupeen står på for fullt og minner oss på at høsten ikke er langt unna.
På forhånd fryktet jeg at ti ukers fravær fra jobben skulle bli vanskelig å håndtere, men det har gått overraskende greit. Daglige sjekker av e-post på Iphonen har holdt de verste abstinensspøkelsene på avstand, men visshet om at dyktige kolleger klarer seg utmerket uten meg har gjort at kontrollfreaken Martin har klart å holde seg unna jobbrelatert dialog. Stort sett i alle fall. Det føles bra, faktisk så bra at jeg fint kunne klart ytterligere noen ukers permisjon…
Når man har mye fri rekker man også å tenke en hel del. På alt og ingenting. Tross alt har jeg ikke hatt en så lang periode uten jobb/skole siden før jeg startet i barnehagen tidlig på 80-tallet! Ett lite tankeeksperiment; hadde jeg mestret det å være 100 % hjemmeværende på permanent basis, la oss si ett år, uten en jobb å gå til, med hovedoppgave å få tiden til å gå? Ville jeg klart å fylle tiden med noe meningsfylt hver dag, og hva ville det i så fall ha vært? Svaret, etter å ha fått litt trening i nettopp dette, er faktisk et rungende JA!
Starten på dagen ville i alle fall enkel; jeg ser for meg å stå opp med kone og barn når det måtte være, trolig en gang etter kl 07. Oppgave nr 1 er å få ungene i barnehagen etter å ha disket opp med en enkel frokost. Deretter kunne jeg slått i hjel et par timer med en presskanne med kaffe og Fredriksstad Blad, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG (kjøpt på vei hjem fra barnehagen). Deretter ville jeg med glede tatt meg en tur i skogen enten med joggesko, sykkel eller ski. Og vips! Så var det lunsj. Nå står litt hjemmeaktiviteter som rydding, stryking og annet forefallende arbeid i huset for tur. Alternativt en tur på golfbanen eller en liten tur inn til byen for å sette seg på benken i Domus sammen med pensjonistene og diskutere monstermaster i Hardanger, Pølse-Hanssens siste sak i First House, FFKs kommende kamp eller hva det er de måtte prate om. Det vet jeg jo ikke ennå, men det kunne jo vært interessant å få innblikk i. Her er pensjonistene mer erfarne enn meg, jeg ville ydmykt deltatt på deres premisser. Etter det ville det vært middagstid, og da skal du ikke se bort i fra at fiskegrateng med revne gulrøtter ville stått på menyen for familien. Eller kanskje medisterkaker? Eller chicken curry på en god dag. Og her i fra går det slag i slag! Leke litt med barna, kanskje en ettermiddagsutflukt til Bestemor og Bestefar, før pysjamas og byssan-lull kaller for de minste. Plutselig var det kvelden, gitt! Når man først har kommet så langt skulle jeg klart noen timer til, kanskje foran TVen og en times tid i godstolen med en bok før tannpussen kaller og senga kaller.
Joda, det ville nok bli litt kjedelig i lengden, nærmest som alt annet. Men et lite sabbatsår – det hadde jeg fikset. Dette kan være en nyttig øvelse å gjøre for alle i disse dager, for jeg har nemlig tatt en titt i kalenderen som forteller at neste feriedag er 24.desember.
Frem til det er det bare å krumme ryggen og brette opp ermene, folkens.
fredag 16. april 2010
Siste nytt fra Island
Islendingene har ikke hatt det enkelt de siste to årene. Etter gigantfinanskollapsen i 2008 har jeg til gode å høre en gladnyhet fra sagaøya. Økonomien har virkelig gått i stå, levestandarden har falt i takt med økningen i arbeidsløsheten og fallende inntekter. Nå har Island blitt satt på kartet igjen, og det på grunn av en litt spesiell eksportartikkel; vulkanaske.
I likhet med den islandske bankkollapsen som ga ringvirkninger utover Europa og som satte Island på kartet i 2008 - 2009 har også vulkanutbruddet gitt Island omtale. Men nå kan islendingene vanskelig beskyldes for å ha forårsaket dette, den har tross alt vært vulkansk aktivitet på Island noen år allerede, faktisk millioner av år før Leiv Ericsson og hans forfedre slo seg ned der.
Vulkanutbruddet på Eyjafjallajökull har fått enorme konsekvenser så langt. Nå har snart hele det norske luftrommet vært stengt i ett døgn, og store deler av det europeiske og nordamerikanske luftrommet har også vært stengt for flyvning. De samfunnsøkonomiske kostnadene er formidable. Nyhetsbildet forteller i første rekke om folk som ikke kommer seg dit de skal, og det rammer betingelsesløst alle som skal ut å fly, til meg med jeg som faktisk ikke skulle sittet på toget mellom Fredrikstad og Oslo S nå, men på et fly på vei til Værnes. Jens Stoltenberg agerer statsminister i eksil in spe i New York, Gerd og vinklubben hennes fra Vennesla prøvesmaker vin i Tax-free butikken på Kjevik fremfor Provence, dit de egentlig skulle. Det norske karatelandslaget får spolert VM og må finne noen og sloss med på Gardermoen i stedet, og bryllupet til Roy og Anita (i Las Vegas) ser ut til å gå i vasken da verken brudeparet eller gjestene kommer seg over Dammen. Det er mange slike historier, den ene mer komisk/tragisk enn den andre.
Mer alvorlig er selvsagt situasjonen for Helse-Norge. Når nær samtlige ambulansefly og helikoptre er satt på bakken kan vulkanutbruddet i verste fall koste liv. Imidlertid er beredskapen på bakken styrket så langt det lar seg gjøre, så det er bare å krysse fingrene.
Islendingene selv ser ut til å ta det litt per piano. ”Vi har ikke råd til å fly allikevel” var det en Reykjaviking som sa her om dagen. Vulkanutbrudd er en del av hverdagen for islendingene, de er kjent med farene og de har levd med det i hele sine liv. Barskinger, disse islendingene.
Personlig synes jeg det er ekstremt fascinerende å bivåne det som nå utspiller seg. Menneskeheten får en påminnelse fra Moder Jord om at vi bare er gjester her på jorden og ikke kan styre alt som vi selv vil. Naturen gjør seg til kjenne, rekker opp hånda og forteller hvem som egentlig er Sjefen. Man blir litt ydmyk når slike fenomener inntreffer, og jeg absorberer alle vulkanrelaterte nyheter som en knusktørr svamp.
Når man jobber med flyplassreklame i Norge er ikke stengte luftrom og flyplasser drømmescenarioet, så vi får håpe at vinden snur eller at utbruddet mister piffen. La oss krysse fingrene for ”sønnavind” i helgen, slik at Jens kommer seg hjem og kan styre landet fra Oslo, Gerd og venninne hennes kommer seg til Frankrike og karatelandslaget får deltatt i VM. Til Roy og Anita; dere passer ikke sammen – ikke gift dere, ta vulkanutbruddet som et tegn!
Ha en fin og askefri helg!
I likhet med den islandske bankkollapsen som ga ringvirkninger utover Europa og som satte Island på kartet i 2008 - 2009 har også vulkanutbruddet gitt Island omtale. Men nå kan islendingene vanskelig beskyldes for å ha forårsaket dette, den har tross alt vært vulkansk aktivitet på Island noen år allerede, faktisk millioner av år før Leiv Ericsson og hans forfedre slo seg ned der.
Vulkanutbruddet på Eyjafjallajökull har fått enorme konsekvenser så langt. Nå har snart hele det norske luftrommet vært stengt i ett døgn, og store deler av det europeiske og nordamerikanske luftrommet har også vært stengt for flyvning. De samfunnsøkonomiske kostnadene er formidable. Nyhetsbildet forteller i første rekke om folk som ikke kommer seg dit de skal, og det rammer betingelsesløst alle som skal ut å fly, til meg med jeg som faktisk ikke skulle sittet på toget mellom Fredrikstad og Oslo S nå, men på et fly på vei til Værnes. Jens Stoltenberg agerer statsminister i eksil in spe i New York, Gerd og vinklubben hennes fra Vennesla prøvesmaker vin i Tax-free butikken på Kjevik fremfor Provence, dit de egentlig skulle. Det norske karatelandslaget får spolert VM og må finne noen og sloss med på Gardermoen i stedet, og bryllupet til Roy og Anita (i Las Vegas) ser ut til å gå i vasken da verken brudeparet eller gjestene kommer seg over Dammen. Det er mange slike historier, den ene mer komisk/tragisk enn den andre.
Mer alvorlig er selvsagt situasjonen for Helse-Norge. Når nær samtlige ambulansefly og helikoptre er satt på bakken kan vulkanutbruddet i verste fall koste liv. Imidlertid er beredskapen på bakken styrket så langt det lar seg gjøre, så det er bare å krysse fingrene.
Islendingene selv ser ut til å ta det litt per piano. ”Vi har ikke råd til å fly allikevel” var det en Reykjaviking som sa her om dagen. Vulkanutbrudd er en del av hverdagen for islendingene, de er kjent med farene og de har levd med det i hele sine liv. Barskinger, disse islendingene.
Personlig synes jeg det er ekstremt fascinerende å bivåne det som nå utspiller seg. Menneskeheten får en påminnelse fra Moder Jord om at vi bare er gjester her på jorden og ikke kan styre alt som vi selv vil. Naturen gjør seg til kjenne, rekker opp hånda og forteller hvem som egentlig er Sjefen. Man blir litt ydmyk når slike fenomener inntreffer, og jeg absorberer alle vulkanrelaterte nyheter som en knusktørr svamp.
Når man jobber med flyplassreklame i Norge er ikke stengte luftrom og flyplasser drømmescenarioet, så vi får håpe at vinden snur eller at utbruddet mister piffen. La oss krysse fingrene for ”sønnavind” i helgen, slik at Jens kommer seg hjem og kan styre landet fra Oslo, Gerd og venninne hennes kommer seg til Frankrike og karatelandslaget får deltatt i VM. Til Roy og Anita; dere passer ikke sammen – ikke gift dere, ta vulkanutbruddet som et tegn!
Ha en fin og askefri helg!
fredag 26. mars 2010
Fysisk fostring - nåtidens statussymbol
Birkebeinerrennet gikk forrige helg av stabelen, og over 15 000 løpere kom seg helskinnet fra Rena til Lillehammer. Rennet ble fulltegnet allerede i fjor og det har pågått en kamp for i det hele tatt å komme seg på startstreken. Merkevaren Birken har forandret seg radikalt de senere år, fra å være et massemønstringsrenn for folk flest som har lyst på en skikkelig utfordring til å bli kjendiser og næringslivselitens ”se og bli sett” arena. Dress og slips er byttet ut med det råeste innen skibekledning og Patek-klokken har måttet vike for verstingvarianten til Polar, og fremkomstmiddelet er ikke Porsche Cayenne eller BMW X6, men Madshus racingski med karbon-tupp.
Der samtalene i lunsjer eller rundt møtebordet blant næringslivslederne tidligere kunne dreie inn på klokker og kaviar prates det nå mer om fluorpulver og intervalltrening. Det å være i fysisk god form, ha god helse og ikke minst snakke om det og vise det for omgivelsene er langt viktigere nå enn tidligere. Trening både i og utenfor arbeidstiden prioriteres foran familielivet og det er snart like mye trafikk mellom Frognerseteren og Ullevålseter av senesterke menn i midtlivskrisen som det er på Ring 3 en hvilken som helst mandag morgen. ”Inkluder Birken på CVen din”, uttaler fremtredende skikkelser innen karriereutvikling og bemanningsbransjen. ”Det viser at du er noe…”
Har treningshysteriet gått for langt? Er jaget etter status som følge av å klare Merket på Birken og liknende trofeer egentlig sunt? Og hvilke konsekvenser gir det i samfunnet?
Folkehelseinstituttet har kunnet påvise at nordmenn, som har høyere utdanning og inntekt, de senere år har fått bedre allmenn helsetilstand som følge av blant annet mer trening og sunnere kosthold enn hva tilfellet er for personer med lavere utdanning (og inntekt). Utviklingen for denne gruppen går i motsatt retning, og flere får såkalte livsstilssykdommer grunnet lav fysisk aktivitet, feil kosthold og vektøkning. Videre forteller Folkehelsa at man kan snakke om et klasseskille i Norge mellom disse to grupperingene. Det er et tankekors.
Sportsbransjen, på den annen side, smiler hele veien til banken. Formidable omsetningsrekorder har blitt satt denne vinteren, og Ola og Kari Nordmann bruker seks ganger mer på sportsbekledning og utstyr enn gjennomsnittseuropeeren. Og det skal selvsagt være det ypperste av utstyr.
Jeg sitter uten tvil i et gigantisk glasshus, og jeg skal ikke kaste en eneste stein her jeg sitter på toget på vei til Oslo. Senest i går raidet jeg en sportsforretning for langrennsutstyr for å være klar til 2011-sesongen før jeg senere på kvelden var på løpetur. Jeg tror fokuset på trening, helse og kosthold fører med seg mer positivt enn negativt for befolkningen som helhet. Bedre helse gjennom fysisk fostring er tilgjengelig for de fleste av oss, så det er bare å komme seg opp av sofaen og ut i naturen.
Men Birken? Glem det! Det massehysteriet og ekstremfokuset mediene har rettet mot Birkebeinerarrangementene byr meg i mot. Dessuten har jeg en traumatisk opplevelse fra noen år tilbake, som inkluderer bakglatte ski kombinert med kladding, stive lysker, kraftløse armer, stavbrekk og hjemlengsel i det nevnte arrangementet. Brent barn skyr som kjent ilden…
God påske!
Der samtalene i lunsjer eller rundt møtebordet blant næringslivslederne tidligere kunne dreie inn på klokker og kaviar prates det nå mer om fluorpulver og intervalltrening. Det å være i fysisk god form, ha god helse og ikke minst snakke om det og vise det for omgivelsene er langt viktigere nå enn tidligere. Trening både i og utenfor arbeidstiden prioriteres foran familielivet og det er snart like mye trafikk mellom Frognerseteren og Ullevålseter av senesterke menn i midtlivskrisen som det er på Ring 3 en hvilken som helst mandag morgen. ”Inkluder Birken på CVen din”, uttaler fremtredende skikkelser innen karriereutvikling og bemanningsbransjen. ”Det viser at du er noe…”
Har treningshysteriet gått for langt? Er jaget etter status som følge av å klare Merket på Birken og liknende trofeer egentlig sunt? Og hvilke konsekvenser gir det i samfunnet?
Folkehelseinstituttet har kunnet påvise at nordmenn, som har høyere utdanning og inntekt, de senere år har fått bedre allmenn helsetilstand som følge av blant annet mer trening og sunnere kosthold enn hva tilfellet er for personer med lavere utdanning (og inntekt). Utviklingen for denne gruppen går i motsatt retning, og flere får såkalte livsstilssykdommer grunnet lav fysisk aktivitet, feil kosthold og vektøkning. Videre forteller Folkehelsa at man kan snakke om et klasseskille i Norge mellom disse to grupperingene. Det er et tankekors.
Sportsbransjen, på den annen side, smiler hele veien til banken. Formidable omsetningsrekorder har blitt satt denne vinteren, og Ola og Kari Nordmann bruker seks ganger mer på sportsbekledning og utstyr enn gjennomsnittseuropeeren. Og det skal selvsagt være det ypperste av utstyr.
Jeg sitter uten tvil i et gigantisk glasshus, og jeg skal ikke kaste en eneste stein her jeg sitter på toget på vei til Oslo. Senest i går raidet jeg en sportsforretning for langrennsutstyr for å være klar til 2011-sesongen før jeg senere på kvelden var på løpetur. Jeg tror fokuset på trening, helse og kosthold fører med seg mer positivt enn negativt for befolkningen som helhet. Bedre helse gjennom fysisk fostring er tilgjengelig for de fleste av oss, så det er bare å komme seg opp av sofaen og ut i naturen.
Men Birken? Glem det! Det massehysteriet og ekstremfokuset mediene har rettet mot Birkebeinerarrangementene byr meg i mot. Dessuten har jeg en traumatisk opplevelse fra noen år tilbake, som inkluderer bakglatte ski kombinert med kladding, stive lysker, kraftløse armer, stavbrekk og hjemlengsel i det nevnte arrangementet. Brent barn skyr som kjent ilden…
God påske!
fredag 12. mars 2010
Tippeligastart
Selv om snøen fortsatt ligger desimetertykk over det ganske land og ikke engang 5-mila i Kollen har blitt unnagjort sparkes Tippeligaen 2010 i gang denne helgen. Den rekordtidlige starten skal visstnok ruste norske spillere til å matche det europeiske nivået på en bedre måte, men at det er publikumsvennlig kan ingen hevde. Det vil trolig bli slått floker og drukket buljong som om det var en klassisk 10 000 meter på skøyter på Bislett publikum skal bivåne, dessuten blir det ikke noe trykk i applausen på fotballarenaene med tusener av publikummere med hansker på hendene. Men det er en hovedårsak til at jeg ikke føler meg helt klar for avspark – for mitt kjære FFK er ikke lenger med i det gode selskap.
Det er selvsagt nitrist. Jeg aksepterer at Adeccoligaen har avspark først 5.april, det er helt greit, da kan det faktisk hende at gresset har blitt gulgrønt og jeg behøver ikke å se ut som Børge Ousland på ekspedisjon fra tribuneplass, men at det er Alta som er motstander i første kamp og ikke RBK, Brann, Vålerenga eller noen av de andre kanonene gjør rett og slett litt vondt. All ære til Ranheim, Sandnes Ulf, Mjøndalen og annet tjafs FFK skal måle krefter med i år, men det føles litt som å bli bedt til kaffen i et bryllup, og ikke til selve middagen – du er en annenrangs player som ikke får være med på moroa. Det er en annen historie, jeg må nok erkjenne at FFK ikke fortjener plassen i det gode selskap etter den miserable 2009-sesongen.
Tilbake til Hovedserien, som Arne Scheie fremdeles kaller det ypperste selskap. Det går mot en interessant sesong, jeg kan ikke nekte for det. Vinner Rosenborg sitt andre strake mesterskap eller blir turbulensen rundt avgangen til Erik Hamrèn til sommeren trøndernes achilles-hel? Kan Molde ta steget helt opp i år med senegalesisk magi eller skal Åge Hareides nykomponerte Viking-lag fravriste Rosenborg hegemoniet? I motsatt ende; kan laget fra de dype skoger, Kongsvinger, som ikke har større sponsorinntekter enn det FFK drar inn på kakelotteri på en weekend, klore seg fast? Og hva med Brann, det spør som vanlig alle seg om, ikke bare brautende bergensere. Og hvem blir årets komet? Årets overraskelse? Hvilken trener får sparken først og tar Tom Nordlie over vedkommendes jobb? Mange poenger, mye å se frem til.
Frem til det virkelige alvoret starter, altså 5.april kl 16 på Fredrikstad Stadion, kan jeg lefle litt med Tippeligaen. Nedenfor drister jeg meg til å tippe sluttstillingen når siste spark på ballen er foretatt en gang ut i november:
1. Rosenborg
2. Stabæk
3. Viking
4. Molde
5. Vålerenga
6. Brann
7. Odd
8. Lillestrøm
9. Ålesund
10. Hønefoss
11. Strømsgodset
12. Tromsø
13. Start
14. Kongsvinger
15. Haugesund
16. Sandefjord
Enig eller uenig? Kom gjerne med ditt tips. Fasiten får vi om 30 kamper.
Det er selvsagt nitrist. Jeg aksepterer at Adeccoligaen har avspark først 5.april, det er helt greit, da kan det faktisk hende at gresset har blitt gulgrønt og jeg behøver ikke å se ut som Børge Ousland på ekspedisjon fra tribuneplass, men at det er Alta som er motstander i første kamp og ikke RBK, Brann, Vålerenga eller noen av de andre kanonene gjør rett og slett litt vondt. All ære til Ranheim, Sandnes Ulf, Mjøndalen og annet tjafs FFK skal måle krefter med i år, men det føles litt som å bli bedt til kaffen i et bryllup, og ikke til selve middagen – du er en annenrangs player som ikke får være med på moroa. Det er en annen historie, jeg må nok erkjenne at FFK ikke fortjener plassen i det gode selskap etter den miserable 2009-sesongen.
Tilbake til Hovedserien, som Arne Scheie fremdeles kaller det ypperste selskap. Det går mot en interessant sesong, jeg kan ikke nekte for det. Vinner Rosenborg sitt andre strake mesterskap eller blir turbulensen rundt avgangen til Erik Hamrèn til sommeren trøndernes achilles-hel? Kan Molde ta steget helt opp i år med senegalesisk magi eller skal Åge Hareides nykomponerte Viking-lag fravriste Rosenborg hegemoniet? I motsatt ende; kan laget fra de dype skoger, Kongsvinger, som ikke har større sponsorinntekter enn det FFK drar inn på kakelotteri på en weekend, klore seg fast? Og hva med Brann, det spør som vanlig alle seg om, ikke bare brautende bergensere. Og hvem blir årets komet? Årets overraskelse? Hvilken trener får sparken først og tar Tom Nordlie over vedkommendes jobb? Mange poenger, mye å se frem til.
Frem til det virkelige alvoret starter, altså 5.april kl 16 på Fredrikstad Stadion, kan jeg lefle litt med Tippeligaen. Nedenfor drister jeg meg til å tippe sluttstillingen når siste spark på ballen er foretatt en gang ut i november:
1. Rosenborg
2. Stabæk
3. Viking
4. Molde
5. Vålerenga
6. Brann
7. Odd
8. Lillestrøm
9. Ålesund
10. Hønefoss
11. Strømsgodset
12. Tromsø
13. Start
14. Kongsvinger
15. Haugesund
16. Sandefjord
Enig eller uenig? Kom gjerne med ditt tips. Fasiten får vi om 30 kamper.
tirsdag 23. februar 2010
Petter Northug Jr. mot røkla
Mandag 22.februar 2010 var dagen for revansje, dagen for jubel, dagen for innkassering av en olympisk gullmedalje for fenomenet Petter Northug Jr. Smilet og den kvikke replikken, som hittil i OL har glimret med sitt fravær, var tilbake og alle fikk igjen en del av gutten fra Mosvik i form av bilder og intervjuer.
Da er vel alt som det skal være da?
Nåvel. Jeg vil nødig friskmelde verken Petter Northug eller norsk herrelangrenn riktig ennå.
Sprintstafett er med all respekt ikke den olympiske langrennsøvelsen de øvrige nasjonene satser hardest på og i så måte er konkurransen om medaljene betydelig mindre enn ved en 15 km friteknikk eller 30 km duatlon. Og vi husker med gru hvordan det gikk; verken Petter Northug eller de andre nordmennene var i nærheten av pallen.
Det som bekymrer fremdeles er den manglende bredden i norsk herrelangrenn. For bak Petter er det tynt. Svært tynt. Det har vi sett de to siste årene og ikke minst under mesterskapet som pågår. Hvor det tidligere var et luksusproblem å ta ut et stafettlag er det i år med bekymring sportssjef Skinstad og trener Djupvik skal plukke løpere til de tre første etappene. Selv på de to klassiske etappene er det i øyeblikket flere spørsmålstegn enn sikre kort. Og på tredjeetappen må vi trolig også denne gang ty til en skiskytter. På onsdag får vi svaret om bredden er god nok til å ta gull nr 2 på herresiden – da er det stafetten som går av stabelen. Et gull på stafetten vil hjelpe på selvtilliten til langrennstroppen.
Bekymringsverdig er også hvordan nordmennene, og Petter Northug i særdeleshet, har taklet motgangen frem til i går. En hel femmil av unnskyldninger i form av dårlige ski, dårlig vær, uflaks og stolpe-ut betraktninger har vært melodien. Northug har dessuten valgt en for ham ny mediestrategi med ”ingen kommentar” i verste politiker-stil i det har han lusket seg bort fra arenaen og inn i smøreboden med blikket festet i påskesnøen i Whistler. Er presset for stort og har han ikke taklet det? Noen bør i alle fall fortelle gutten at taushet og surmuling ikke er måten å opprettholde fornøyde sponsorer og sympati hos et krevende norsk langrennspublikum når det butter i mot.
At gullet i går smakte fortreffelig er det allikevel ingen tvil om. Og det smaker enda bedre når svenskene samtidig mislykkes. Slik er det for meg, og jeg tilhører den store skaren av TV-seere som skrur over på SVT når kombinasjonen av norsk suksess/svensk skuffelse utspiller seg. For det viktigste er fremdeles å slå svenskene… Sånn er det bare!
Seks herlige konkurransedager gjenstår i disse olympiske vinterlekene. Det kan fremdeles bli flusst av medaljer til de norske utøverne og det er duket for seks kvelder i godstolen foran TV-apparatet. Kandidatene er mange og de jeg ser spesielt frem til er kveldens 10 000 meter på skøyter, totalt fem stafetter i kombinert, langrenn og skiskyting, herrenes storslalom, curling-klovnenes semifinale og forhåpentligvis finale, samt de lengste langrennsdistansene til helgen.
Vi går for gull på samtlige!
Heia Norge!
Da er vel alt som det skal være da?
Nåvel. Jeg vil nødig friskmelde verken Petter Northug eller norsk herrelangrenn riktig ennå.
Sprintstafett er med all respekt ikke den olympiske langrennsøvelsen de øvrige nasjonene satser hardest på og i så måte er konkurransen om medaljene betydelig mindre enn ved en 15 km friteknikk eller 30 km duatlon. Og vi husker med gru hvordan det gikk; verken Petter Northug eller de andre nordmennene var i nærheten av pallen.
Det som bekymrer fremdeles er den manglende bredden i norsk herrelangrenn. For bak Petter er det tynt. Svært tynt. Det har vi sett de to siste årene og ikke minst under mesterskapet som pågår. Hvor det tidligere var et luksusproblem å ta ut et stafettlag er det i år med bekymring sportssjef Skinstad og trener Djupvik skal plukke løpere til de tre første etappene. Selv på de to klassiske etappene er det i øyeblikket flere spørsmålstegn enn sikre kort. Og på tredjeetappen må vi trolig også denne gang ty til en skiskytter. På onsdag får vi svaret om bredden er god nok til å ta gull nr 2 på herresiden – da er det stafetten som går av stabelen. Et gull på stafetten vil hjelpe på selvtilliten til langrennstroppen.
Bekymringsverdig er også hvordan nordmennene, og Petter Northug i særdeleshet, har taklet motgangen frem til i går. En hel femmil av unnskyldninger i form av dårlige ski, dårlig vær, uflaks og stolpe-ut betraktninger har vært melodien. Northug har dessuten valgt en for ham ny mediestrategi med ”ingen kommentar” i verste politiker-stil i det har han lusket seg bort fra arenaen og inn i smøreboden med blikket festet i påskesnøen i Whistler. Er presset for stort og har han ikke taklet det? Noen bør i alle fall fortelle gutten at taushet og surmuling ikke er måten å opprettholde fornøyde sponsorer og sympati hos et krevende norsk langrennspublikum når det butter i mot.
At gullet i går smakte fortreffelig er det allikevel ingen tvil om. Og det smaker enda bedre når svenskene samtidig mislykkes. Slik er det for meg, og jeg tilhører den store skaren av TV-seere som skrur over på SVT når kombinasjonen av norsk suksess/svensk skuffelse utspiller seg. For det viktigste er fremdeles å slå svenskene… Sånn er det bare!
Seks herlige konkurransedager gjenstår i disse olympiske vinterlekene. Det kan fremdeles bli flusst av medaljer til de norske utøverne og det er duket for seks kvelder i godstolen foran TV-apparatet. Kandidatene er mange og de jeg ser spesielt frem til er kveldens 10 000 meter på skøyter, totalt fem stafetter i kombinert, langrenn og skiskyting, herrenes storslalom, curling-klovnenes semifinale og forhåpentligvis finale, samt de lengste langrennsdistansene til helgen.
Vi går for gull på samtlige!
Heia Norge!
mandag 1. februar 2010
Kjønn og sport
Herrenes håndball-EM er over og i likhet med de to foregående mesterskapene (VM og OL) stakk franskmennene av med trofeet. Norge leverte spill i tråd med forventningene og fikk en respektabel 7.plass, faktisk den nest beste norske prestasjonen i et Europamesterskap noensinne. Gjennom TV-ruta fikk vi servert underholdning av ypperste merke; kraft, teknikk, tempo, spenning, glede og skuffelser.
For en drøy måned siden gikk kvinnenes håndball-VM av stabelen, med Norge som bronsevinnere. Historisk sett har håndball-jentene hatt (og fremdeles har) et kjæledegge-stempel blant det norske publikum. De har vunnet trofeer på bestilling og det norske folket har hyllet jentene for deres prestasjoner. Allikevel drister jeg meg ut på glattisen med følgende påstand:
Påstand: Herrenes håndball-EM hadde en langt høyere underholdningsverdi for det norske publikum enn kvinnenes håndball VM i desember.
Hva baserer jeg den påstanden på? Er det ikke bedre å se jentene ta medalje enn herrene ”vinne” en 7.plass?
Nei, ikke etter mitt syn. Årsaken er kort og godt at det er mye morsommere å se herrene spille jevne, spennende oppgjør som underdogs (selv om de tapte 3 av de mest avgjørende kampene) enn å se jentene vinne enkle seire for halv maskin. Da er dette basert på det jeg herved definerer som teknisk underholdningsverdi . Et begrep som jeg best kan beskrive hva hver enkelt spiller og laget som helhet gjør i hver enkelt situasjon i 2 x 30 minutter på banen, uavhengig av sluttresultat. Jeg opplever herrehåndballen som langt mer fartsfylt, spektakulær og imponerende – derigjennom mer underholdende på tross av at resultatene til gutta ikke kan måle seg med jentenes meritter, verken nå eller ved tidligere anledninger.
Jeg har diskutert dette caset med venner og kolleger den senere tid, og meningene er delte hvorvidt det er mer underholdende å se herrene spille og tape enn å se jentene spille og vinne. Men går det an å diskutere kjønn og sport på mer universell basis? Er det alltid slik at herreidrett har en høyere teknisk underholdningsverdi enn kvinneidrett?
Med fare for å bli stemplet som mannssjåvinist og antifeminist, drister jeg meg til påstand nr 2:
Påstand: Det finnes ingen idrettsgrener på det olympiske programmet der kvinnelige utøvere overgår mennene i teknisk underholdningsverdi.
Det var mer spektakulært å se Usain Bolt vinne herrenes 100 meter i fjorårets friidretts-VM i Berlin enn å se Shell-Ann Fraser gjøre det samme for kvinnene. Det var mer underholdende å se Barcelona vinne fjorårets Champions League for herrer enn å se Duisburgs kvinner vinne osv.
Mulig jeg tar feil her. Det er også fullt mulig at noen har noen eksempler på det motsatte, og hvis så er tilfellet er jeg svært interessert i å få vite om det.
Jeg burde kanskje konkludert med å utbasunere at mennene er det sterke kjønn og at kvinnene passer bedre på kjøkkenet enn på idrettsarenaen, men det kan jeg ikke stå inne for og det er heller ikke mitt synspunkt og min hensikt med dette innlegget.
Kjør debatt!
For en drøy måned siden gikk kvinnenes håndball-VM av stabelen, med Norge som bronsevinnere. Historisk sett har håndball-jentene hatt (og fremdeles har) et kjæledegge-stempel blant det norske publikum. De har vunnet trofeer på bestilling og det norske folket har hyllet jentene for deres prestasjoner. Allikevel drister jeg meg ut på glattisen med følgende påstand:
Påstand: Herrenes håndball-EM hadde en langt høyere underholdningsverdi for det norske publikum enn kvinnenes håndball VM i desember.
Hva baserer jeg den påstanden på? Er det ikke bedre å se jentene ta medalje enn herrene ”vinne” en 7.plass?
Nei, ikke etter mitt syn. Årsaken er kort og godt at det er mye morsommere å se herrene spille jevne, spennende oppgjør som underdogs (selv om de tapte 3 av de mest avgjørende kampene) enn å se jentene vinne enkle seire for halv maskin. Da er dette basert på det jeg herved definerer som teknisk underholdningsverdi . Et begrep som jeg best kan beskrive hva hver enkelt spiller og laget som helhet gjør i hver enkelt situasjon i 2 x 30 minutter på banen, uavhengig av sluttresultat. Jeg opplever herrehåndballen som langt mer fartsfylt, spektakulær og imponerende – derigjennom mer underholdende på tross av at resultatene til gutta ikke kan måle seg med jentenes meritter, verken nå eller ved tidligere anledninger.
Jeg har diskutert dette caset med venner og kolleger den senere tid, og meningene er delte hvorvidt det er mer underholdende å se herrene spille og tape enn å se jentene spille og vinne. Men går det an å diskutere kjønn og sport på mer universell basis? Er det alltid slik at herreidrett har en høyere teknisk underholdningsverdi enn kvinneidrett?
Med fare for å bli stemplet som mannssjåvinist og antifeminist, drister jeg meg til påstand nr 2:
Påstand: Det finnes ingen idrettsgrener på det olympiske programmet der kvinnelige utøvere overgår mennene i teknisk underholdningsverdi.
Det var mer spektakulært å se Usain Bolt vinne herrenes 100 meter i fjorårets friidretts-VM i Berlin enn å se Shell-Ann Fraser gjøre det samme for kvinnene. Det var mer underholdende å se Barcelona vinne fjorårets Champions League for herrer enn å se Duisburgs kvinner vinne osv.
Mulig jeg tar feil her. Det er også fullt mulig at noen har noen eksempler på det motsatte, og hvis så er tilfellet er jeg svært interessert i å få vite om det.
Jeg burde kanskje konkludert med å utbasunere at mennene er det sterke kjønn og at kvinnene passer bedre på kjøkkenet enn på idrettsarenaen, men det kan jeg ikke stå inne for og det er heller ikke mitt synspunkt og min hensikt med dette innlegget.
Kjør debatt!
onsdag 20. januar 2010
Bokprogrammet
I en tid hvor TV-kanalene satser mindre på egenutviklede og produserte programkonsepter og i stedet sender innkjøpte, utenlandske serier, konsepter og realityshows er det veldig gledelig for meg å se at NRKs Bokprogrammet igjen er en del av sendeskjemaet til statskanalen.
Bokprogrammet er NRKs ukentlige litteraturmagasin. Programleder Hans Olav Brenner møter forfattere i samtale om bøker og aktuelle litterære tema. Hørte jeg noen si kjedelig? Nei, tvert i mot.
For det første; Hans Olav Brenner er en eminent programleder som virkelig gjør det verdt å sitte klistret til skjermen i 35 minutter hver tirsdagskveld kl 22:25. Brenner har den siste tiden vunnet Gullrutens pris ”Årets mannlige programleder 2008” og ”Hestenes-prisen” for en serie portretter av ledende kulturpersonligheter fra inn- og utland, og med reportasjer som med nysgjerrighet, friske innfallsvinkler og slentrende stil borrer inn i så vel høy- som lavkulturelle fenomener.
Et eksempel på en frisk innfallsvinkel fikk vi servert forrige tirsdag, da han intervjuet litteraturfenomenet Karl Ove Knausgård, mannen bak ”Min Kamp”, et biografimesterverk i seks bind. Et stykke ut i intervjuet serverer Brenner følgende spørsmål: ” 2500 sider, 6 bind, utelukkende om deg selv, dine tanker og opplevelser. Hvem faen tror du at du er??” Det kaller jeg friskt!
For det andre; Tempoet i programmet er bemerkelsesverdig behagelig. Der andre programmer i TV (og radio) ikke gir publikum en mulighet til å bli skikkelig kjent med verken intervjuobjektet eller deres budskap, lar Hans Olav Brenner sine gjester få rikelig tid til å tenke seg om og deretter dele sine meninger med seerne. Intervjusituasjonen, enten det skjer i baksetet på en taxi eller på en fluktstol i Nordmarka, tillater stillhet (pauser) og det oppleves ikke som pinlige pauser.
Og for det tredje; det er godt å få servert noe annet via skjermen enn tanketom, intetsigende kjendisfråtsing og lavpannede, ekshibisjonistiske realitydeltakeres evige forsøk på å få sine tilmålte 15 minutes of fame. Bokprogrammet er en deilig motvekt til svært mye av det som vises i beste sendetid. Programleder Brenner klarer kunststykket å få et dypdykk i tysk samtidslitteratur til å bli underholdende og da er det bare en bonus at det samtidig er intellektuelt stimulerende.
Man bør nødvendigvis ikke være litteraturinteressert for å la seg underholde av Bokprogrammet. Men om du ser det er det fare for at du blir det…
Reprisen av tirsdagens program, der blant annet den svenske journalisten og forfatteren Jan Guillou blir portrettert, kan du få med deg i kveld på NRK 2, men det er mer å glede seg til utover vinteren.
http://www.nrk.no/programmer/sider/bokprogrammet/
Enjoy!
Bokprogrammet er NRKs ukentlige litteraturmagasin. Programleder Hans Olav Brenner møter forfattere i samtale om bøker og aktuelle litterære tema. Hørte jeg noen si kjedelig? Nei, tvert i mot.
For det første; Hans Olav Brenner er en eminent programleder som virkelig gjør det verdt å sitte klistret til skjermen i 35 minutter hver tirsdagskveld kl 22:25. Brenner har den siste tiden vunnet Gullrutens pris ”Årets mannlige programleder 2008” og ”Hestenes-prisen” for en serie portretter av ledende kulturpersonligheter fra inn- og utland, og med reportasjer som med nysgjerrighet, friske innfallsvinkler og slentrende stil borrer inn i så vel høy- som lavkulturelle fenomener.
Et eksempel på en frisk innfallsvinkel fikk vi servert forrige tirsdag, da han intervjuet litteraturfenomenet Karl Ove Knausgård, mannen bak ”Min Kamp”, et biografimesterverk i seks bind. Et stykke ut i intervjuet serverer Brenner følgende spørsmål: ” 2500 sider, 6 bind, utelukkende om deg selv, dine tanker og opplevelser. Hvem faen tror du at du er??” Det kaller jeg friskt!
For det andre; Tempoet i programmet er bemerkelsesverdig behagelig. Der andre programmer i TV (og radio) ikke gir publikum en mulighet til å bli skikkelig kjent med verken intervjuobjektet eller deres budskap, lar Hans Olav Brenner sine gjester få rikelig tid til å tenke seg om og deretter dele sine meninger med seerne. Intervjusituasjonen, enten det skjer i baksetet på en taxi eller på en fluktstol i Nordmarka, tillater stillhet (pauser) og det oppleves ikke som pinlige pauser.
Og for det tredje; det er godt å få servert noe annet via skjermen enn tanketom, intetsigende kjendisfråtsing og lavpannede, ekshibisjonistiske realitydeltakeres evige forsøk på å få sine tilmålte 15 minutes of fame. Bokprogrammet er en deilig motvekt til svært mye av det som vises i beste sendetid. Programleder Brenner klarer kunststykket å få et dypdykk i tysk samtidslitteratur til å bli underholdende og da er det bare en bonus at det samtidig er intellektuelt stimulerende.
Man bør nødvendigvis ikke være litteraturinteressert for å la seg underholde av Bokprogrammet. Men om du ser det er det fare for at du blir det…
Reprisen av tirsdagens program, der blant annet den svenske journalisten og forfatteren Jan Guillou blir portrettert, kan du få med deg i kveld på NRK 2, men det er mer å glede seg til utover vinteren.
http://www.nrk.no/programmer/sider/bokprogrammet/
Enjoy!
onsdag 6. januar 2010
På'an igjen...
Ja, så er det "På'an igjen" som det så treffende heter det i Jan Eggums klassiker. Plutselig føles late morgener med hyggelige familiefrokoster fra julen langt unna. Man har nesten glemt hvor fortreffelig pinnekjøttet smakte og hvor flott juletreet så ut, nå står det ribbet for stjerne, pynt og barnåler på verandaen og er intet mindre enn ubrukelig. Fyrverkeriet er skutt opp, adventsstaken lagt på loftet og juleslipset har funnet tilbake til plassen sin i skapet der det vil ligge skrukkete og uberørt i drøye 11 måneder med den samme ribbefett-flekken som i fjor og i forfjor og året før der igjen. Kalenderen viser 6.januar, kolleger har ønsket hverandre "Godt nyttår" og hverdagens rytme er igjen i ferd med å slå rot og det føles uendelig lenge til påske. I alle fall for en NSB-kunde...
Kuldegrader og tog er ikke en god kombinasjon. Hverken infrastruktur eller togmateriell takler snø og temperaturer under frysepunktet. Nå som januar-kulda virkelig har festet grepet om landet byr det på trøbbel. Virkelig trøbbel. Jeg har til gode å komme på jobb eller hjem fra jobb til normaltid de tre første arbeidsdagene i 2010. Materiellmangel, personellmangel, signalproblemer, feil på kjøreledninger - problemene er de samme gamle, men nå som opplyses det at det er kulda som er årsaken. (De sa ikke det da de hadde de samme problemene gjennom vår, sommer og høst i fjor?)
Den hittil beste, men samtidig verste "unnskyldningen" til togforsinkelser fikk vi derimot servert her forleden dag. NSB hadde problemer med innstilte avganger og forsinkelser og årsaken til det var problemer med en del togsett. Dette førte igjen til at NSBs ansatte ikke kom seg på jobb slik at de kunne betjene de togsettene som faktisk fungerte (!) og dermed fikk de problemer med innstlte avganger og forsinkelser pga personellmangel. Hallo! Alle onde sirklers mor, spør du meg...
Det positive er at det blir mer tid til å skrive enn mine tilmålte 1 time og 7 minutter som strekningen tar, men noen flere positive konsekvenser er vanskelig å komme på.
Måtte Kristen Gislefoss og hans kolleger melde om mildere og mer NSB-vennlig vær i tiden som kommer.
Godt nytt år, alle sammen!
Kuldegrader og tog er ikke en god kombinasjon. Hverken infrastruktur eller togmateriell takler snø og temperaturer under frysepunktet. Nå som januar-kulda virkelig har festet grepet om landet byr det på trøbbel. Virkelig trøbbel. Jeg har til gode å komme på jobb eller hjem fra jobb til normaltid de tre første arbeidsdagene i 2010. Materiellmangel, personellmangel, signalproblemer, feil på kjøreledninger - problemene er de samme gamle, men nå som opplyses det at det er kulda som er årsaken. (De sa ikke det da de hadde de samme problemene gjennom vår, sommer og høst i fjor?)
Den hittil beste, men samtidig verste "unnskyldningen" til togforsinkelser fikk vi derimot servert her forleden dag. NSB hadde problemer med innstilte avganger og forsinkelser og årsaken til det var problemer med en del togsett. Dette førte igjen til at NSBs ansatte ikke kom seg på jobb slik at de kunne betjene de togsettene som faktisk fungerte (!) og dermed fikk de problemer med innstlte avganger og forsinkelser pga personellmangel. Hallo! Alle onde sirklers mor, spør du meg...
Det positive er at det blir mer tid til å skrive enn mine tilmålte 1 time og 7 minutter som strekningen tar, men noen flere positive konsekvenser er vanskelig å komme på.
Måtte Kristen Gislefoss og hans kolleger melde om mildere og mer NSB-vennlig vær i tiden som kommer.
Godt nytt år, alle sammen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
